Sunday, December 27, 2009

kulturell krasj

I dag ble drøm til virkelighet. Hva er vel bedre enn å besøke en ekte tv-location fra en legendarisk amerikansk tv-serie? Dynastiet? Falcon Crest, Twin Peaks? I wish... Men det var ikke så aller verst dette heller.
Flipper! Hvem kan vel glemme den artige delfinen Flipper? Jeg kan tydeligvis det, for i mitt hode snakker alle i nevnte tv-serie med australsk aksent. Men hvor har jeg så dette fra?

For å ikke foregripe begivenhetenes gang ytterligere, skal jeg ta ting fra begynnelsen.
Det var en fin dag, solen skinte og termometeret lå rett under 20-tallet vil jeg tro – ikke for varmt, ikke for kaldt. Vi satte oss i bilen og kjørte mot Miami Seaquaruim, som ligger på den piktoreske (men for all del ikke pittoreske) øyen Key Biscayne i Miami.



Miami Seaquarium er, i likhet med akvariet i Bergen, en tumleplass for ulike vannbaserte dyr. Men mens akvariet i Bergen må kunne sies å tilhøre den gamle skolen, hvor det skolerende elementet er bærebjelken, tilhører Miami Seaquarium den amerikanske skolen, som er all about fun and games!

I prakis betyr dette show! Dansende delfiner og syngende sjøløver. Ingenting slår våtdraktkledde piker som blåser i fløyten og forteller oss at vi ikke må kaste boss i havet, slik at selene slipper å danse rundt rundt på to bein (eller finner) med en colaflaske rullende på snuten. For et folkeslag som helst slår selene sine ihjel med en rusten spiker, er jo synkrone delfiner til takten av Ricky Martin like eksotisk som månelandingen. Men heldigvis skal det mer enn som så til for å vippe meg av pinnen.

Etter det innledende shovet med selene, gikk vi videre til arenaen hvor Flipper ble spilt inn. Showet var upåklagelig – jammen kan de hoppe høyt. Piruetter til tross, det var spekkhogger-Willy som stjal showet, med sine mange tonn og fantastiske evne til å dusje store deler av publikum.



Alt i alt var det en fin dag. Men så var det dette med Australia?
I ettermiddags-tv'ens gullalder, viste TV2 en rekke mer eller mindre stimulerende program. Flipper var så vidt jeg vet et av disse. Men jeg er rimelig skråsikker på at der også må ha vært en australsk tv-serie med et rimelig lignende tema: Far, to sønner, et vidunderdyr, en båt og store mengder bush. Etter litt googling har jeg kommet frem til at der var en serie som het Skippy, som har en vidunder-kenguru i hovedrollen. Er det denne jeg tenker på, eller var det noe annet med en delfin også? Innspill og mimring er velkomment i kommentarfeltet.

Tuesday, December 15, 2009

Leikanger - ikke bare sure epler

...neida, Leikanger er også et mekka for statlig og fylkeskommunal administrasjon. Som statsansatt ligger det i kortene at man før eller siden blir sendt ut på en pilegrimsferd til denne sognepletten av en kommune. En tur hit er det man må kunne kalle et skikkelig dagsverk! Avreise 0745, retur 2359.
La oss være litt skjematisk og bryte dagen opp i tørre fakta:
Bergen - Flesland i morgenrushet, ca 45min.
Flesland - Haukåsen, ca 20min.
Haukåsen - Sogndal, ca 30min.
Sogndal - Leikanger, ca 25min.
Tilsvarende returtider.

Takket være heller ugunstige transfer times og ugunstig vær, blir disse fire timene fort multiplisert med seg selv, og vips er man oppe i drøye 16 timer.



Det hele begynte så bra, lav flyging over det jeg tror må ha vært Vikafjellet. Deretter en busstur gjennom snøkledd skog mot Sogndal, en times vent på Sognesenteret og så en 20 minutters busstur til Leikanger, eller Hermansverk?
Om det virkelig heter Leikanger eller Hermansverk, er for meg fortsatt en gåte. På bussbilletten min står det "Knausen".

På knausen har man reist Statens hus, et flott stort hus i lys mur og stein - som hadde glidd rett inn i Oslo. Oppe på knausen kan det derimot se en smule ensomt ut, men den monumentale effekten blir jo tilsvarende. Min avtale var i fylkeskommunens hus, så jeg spasserte 100 meter ned fra knausen og fant min adresse.



Etter endt gjerning var det retur til Sogndal, venting, og så flybuss opp til Haukåsen igjen. Mørket var falt på, hvilket gjorde den obligatoriske "deer encounteren" til et gjevt skuebrød - til musikken fra bussens langlys, danset Bambi lett og lekent over veien og inn i skogholtet.

Snøveæret hadde nå tatt en vending mot det verre, og det var lite optimisme å spore blant personalet på flyplassen. Klokken var blitt 1730, i underkant av en time til avgang.
Klokken 1905 satt vi der fortsatt, både de som skulle til Bergen og de som skulle til Oslo - flyene hadde nå offisielt passert over våre hoder, uten å komme ned. Samtlige passasjerer ble derfor dirrigert tilbake i flybussen som skulle ta oss ned til rutebussen til Bergen, en rutebuss som tidsmessig var farlig nær ved å passere i hovedveien. Skynda på nu!

Som kjent (eller ikke), ligger Haukåsen flyplass på en ås(!), som rager 500 moh. Dette gir veien en naturlig helning ned mot Kaupanger. Kombinasjonen av glatt føre og hard nedstigning er sjelden en god en, og det skulle vi smertelig erfare denne mørke desmberkvelden.

I den siste krappe svingen på veien ned, bestemte bussen seg for å slippe taket på underlaget. Bussen skled sakte mot kanten, som ikke hadde autovern, men derimot en 100 til 200 meters snarvei ned til Kaupanger. Livet passerte i revy, men kom heldigvis ikke til andre akt. En betimelig plassert grushaug på ca 50cm, ga bussens støtfanger en ripe og alle passasjerene en ny vår. Dessverre var det ikke tid til å puste ut, så bussjåføren begynte å bakse med reversen for å få oss videre. Dette resulterte i et par sekunder til med unødvendig høyt adrenalinnivå hos de fleste passasjerene, men vi kom ned.
Stor var derfor gleden over å stige over i en buss som så skulle kjøre på nullføre til Bergen, og i tillegg rekke kveldsstengte tunneller. Heldigvis reddet den meget vennlige bussjåføren stumpene av en miserabel dag ved å skysse meg frem til mitt nærmeste busstopp.

Sogn og Fjordane er et fint fylke - framtidsfylket - så misforstå meg rett når jeg konkluderer: Pilegrimsferd er som oftest noe man gjør en gang i livet, og jeg skal ikke gjøre noe for å endre det så lenge det står i min makt.

Wednesday, December 9, 2009

Svart/hvit-film som ikke følger spillereglene?

Tenkte jeg kunne legge ut et par bilder fra svart/hvit-filmen jeg hadde med til Spania. Pussig nok kommer den alltid ut forskjellig - og som oftest rik på farge, om enn noe begrensede toner. Ikke at jeg noensinne har forsøkt å fremkalle i kaffe (ja, det er de som gjør det også), men sluttproduktet hadde kanskje sett slik ut?











Sunday, November 29, 2009

Turboturisme

Siste dag på veien skulle vise seg å bli en virkelig tour de force. Når jeg tenker på at jeg faktisk hadde en plan om å gjøre Granada – Gibraltar – Malaga på en dag, må jeg bare le. Det er lett for å underdimensjonere når man leser kart på google,og ta tidsutregningene at face value.

Heldigvis hadde jeg delvis innsett dette før jeg reiste. Avgang ble derfor fra Granada mot El Chorro, med en opsjon på Ronda. På veien mot El Chorro kjørte jeg gjennom Antequera. Klokken var ikke mer enn rundt 11, så jeg fant ut at jeg godt kunne ta en stopp her. Mest fordi det så fint ut, og at der var en Alcazeba (festning) godt plantet på byens høyde. Det var få besøkende og god plass der oppe, og utsikten var upåklagelig. Det følger selvsagt en lang historie med byen og borgen, men den får spesielt interesserte oppsøke på egen hånd.



Fra Antequera gikk veien videre mot El Chorro. Et feilskjær i første kryss holdt på å sende meg rett vest (som faktisk var mot øst), men jeg tok meg fint inn igjen. Herfra var veien rolig og lite trafikkert. Da det nærmet seg El Chorro, gikk veistandarden over i det man i Norge kaller «Nasjonal turistvei». Fordelen med slike veier og deres tilhørende minimale trafikktetthet, er at man virkelig kan stoppe akkurat der det måtte passe for å forevige landskapet. Jeg kom inn over El Chorro fra et høydedrag i sør – nydelig.



Da jeg passerte gjennom kjernen av landsbyen, var det overfylt av folk i hjelm og klatresele. De var nok på vei mot Caminito del Rey – et sted man egentlig bare bør se og ikke røre (med mindre man ikke har livet kjært, eller et enormt adrenalinbehov. Jeg nøiet meg med å kjøre vestsiden av dalen opp mot en sving, hvor man ser rett over på Caminoen – og der så jeg opp til flere friskuser som klamret seg til fjellet. Angivelig kan man bli belønnet med mulkt på 6000 euro hvis man blir tatt der oppe, men det er vel bare en bonus for de spenningssøkende.



Min rute gikk til å begynne med etter The Rough Guide's anbefaling, men jo nærmere jeg kom den, jo mer gikk den i oppløsning. Jeg fant frem til siste kjente punkt i boken, men var litt usikker på fortsettelsen. No harm done – jeg kunne brukt en 2-3 timer på å komme meg opp på en topp der og fått utsikt ned i Garganta el Chorro, men istedenfor tok jeg livet med ro rundt Guadalhorce-reservoaret. Perfekt harmoni.



Klokken var nå passert 3. Det var for mye tid til å kjøre ned til Malaga, samtidig som det kanskje var litt for lite tid til å få med seg Ronda. Valgets kvaler – jeg valgte Ronda.

Vel fremme fant jeg et parkeringshus ved stasjonen. Dette viste seg å være en smule usentralt, så det ble litt trasking ned til hovedattraksjonen, som er en bro over en fantastisk dyp kløft som skrur seg rett gjennom byen. Og her var det at turboturismen slo inn. Løpe over broen, ned til bunnen av turstien nedenfor broen og så full fart opp igjen. Planen var å komme seg lengst mulig på vei mot Malaga før det ble altfor mørkt – i alle fall så langt som Autopista 7. Dette gikk nesten. Mørket slo inn for fullt på vei ned mot Marbella, og det hjalp ikke mye at en politibil to ganger gjorde sitt beste for å spise støtfangeren min. Vel nede på motorveien var det bare velstand helt frem til utkanten av Malaga.



X-momentet. Jeg visste at jeg skulle levere bilen i nærheten av jernbanestasjonen. Det jeg ikke visste, var at graving i vei og syke kjøremønstre er verre i Malaga enn Bergen. I tillegg var det dette med å underdimensjonere kart. Jeg hadde selvsagt sett for meg at dette var piece of cake – og hvor mange biler kan det egentlig være på veien nede i Spansk solby? En million omtrent.

For å gjøre en lang historie kort, så tror jeg at jeg kommer til å ha mareritt i lange tider om turen fra siste bensinstasjon og inn til Hertz` parkeringsplass, som faktisk lå inni et gigantisk kjøpesenter på jernbanestasjonen, to etasjer under jorden. Etter å omsider funnet jernbanestasjonen, rettet jeg bilen mot taxi-holdeplassen hvor jeg ble stoppet av en sikkerhetsvakt som jeg kjørte rett på, deretter skrek jeg febrilsk «Heeeeeeertz!», til hun forstod meg og veivet meg ned i garasjen.

Det var blitt sent, og jeg var egentlig for trøtt til å ta innover meg at hotellrommet var av en meget ringere kvalitet enn de foregående dagene. Men aldri så gale at det ikke er godt for noe. Små hoteller har sjelden en ”no-policy” på ekstratjenester, så det var ikke noe problem å ha bagasjen liggende i resepsjonen neste dag mens jeg utforsket Malaga.

Malaga og Picasso

Jeg benyttet sjansen til å sove til nærmere 9 siste dagen. Rett og slett fordi man har mistet litt av gnisten når man er kommet til siste dag av reisen, fordi man er relativt mettet med inntrykk. Men jeg hadde en oppgave i Malaga, så jeg måtte ut en tur.

En kollega av meg hadde et ønske, hvis mulig, at jeg gikk på ”The English Cemetery” og tok et bilde av et minnesmerke for et tysk skoleskip, Gneisenau, som sank rett utenfor havnen i 16. Desember 1900. Ved inngangen til kirkegården, var jeg forpliktet til en lengre samtale med den engelske bestyreren, men det var bare hyggelig det.

”The English Cemetery” er ikke utelukkende for engelskmenn, men ble opprettet for de som ikke bekjente seg den romersk-katolske tro. Jeg spurte om der lå noen nordmenn på kirkegården, men det kunne han ikke svare på. Etter å ha vandret litt rundt og sett både finner, svensker og dansker, dukket det til slutt opp en nordmann, eller nordkvinne. Hennes navn var Gudrun Collett, f. 14.2.1890, d. 19.11.1961.

Nå som jeg har kommet hjem igjen, fikk jeg muligheten til å finne ut mer om hvem denne Gudrun Collett var. Det viser seg at hun ikke var noen hvemsomhelst. Hun var født von der Lippe, som i seg selv er en pen stamtavle. I tillegg til dette ble hun gift med Emil Collett i 1910. Men hvem var så denne Emil Collett? Jo, det var mannen som fant opp Sana-Sol!

Kirkegårdbestyreren gjorde ellers sitt beste for å selge noen brosjyrer til meg, som han sa: ”not because I want to sell you this” - men han var god, så jeg endte opp med en alternativ historiefolder om Malaga.

Etter dette besøket fikk jeg meg en liten matbit over gaten. Så tok jeg turen opp mot Alcazabaen og Castille Gibralfaro. Erfaring fra de andre stedene jeg har vært denne turen, er at Spania verdsetter sine turister og gir dem gratis adgang til sine nasjonalskatter. Jeg hadde to euro igjen i kontanter, som jeg hadde avsett for bilettautomaten til flytoget. Adgang til Castillioen og Alcazabaen var svimlende 3,45, som jeg gladelig hadde betalt hvis de tok kort. Damen som administrerte billettsalget så oppriktig lei seg ut på mine vegne, da jeg sa at jeg ikke hadde cash - men ikke mer enn at business is business, as usual - før hun sendte meg ned igjen med halen mellom beina.



Synd for dere, tenkte jeg og gikk på Picassomuseet istedenfor. Foruten om en flott samling Picassomalerier, var der et midlertidig utstilling av en sveitsisk dadaist/avantgardist ved navn Sophie Taeuber-Arp.

Alt i alt en fin dag. Jeg gikk tilbake til hotellet og plukket opp bagasjen, vendte nesen mot jernbanestasjonen og ankom flyplassen i god tid til en time i innsjekkingskø. Viva Espana!

Thursday, November 26, 2009

High Sierra

Da jeg våknet i dag og kikket ut vinduet, forsikret jeg meg selv om at den fukten i veien og på vinduet måtte være kraftig morgendugg. Uheldigvis ble det etterfulgt av raske vindusviskere på bilene som passerte. Altså, regn!

Dette var et skår i gleden for mine planer om å bestige Veleta, en av tre store i Sierra Nevada. Nå kan du gjerne si at regn aldri har skadet noen, men den medfølgende tåken er sjelden av det gode for slike prosjekt. Men opp i høyden hadde jeg bestemt meg for å dra, så det ble en biltur opp til skianlegget Solynieve.

En velholdt vei fører en raskt ut av Granada og opp i Sierra Nevada. Utsikten ble stort sett bare bedre og bedre for hver sving, og jeg tok meg god tid med mange fotostopp underveis.



Ved 2200 moh treffer man på skibyen Solynieve, en klassisk skråning overfylt av leiligheter og litt for høye hoteller, samt alt utført med alpearkitektur. Noe spesielt vakkert er det ikke, men det gjør nok nytten i sesongen. Sesong var det iallefall ikke nå, stedet var fullstendig renset for alt annet enn en håndfull håndværkere, som arbeidet på spreng foran sesongåpningen.

Etter en rask runde, gikk jeg i bilen igjen og svingte inn på veien som fortsatte videre oppover. Denne endte omsider på en relativt tom og tåkelagt parkeringsplass med en håndfull stengte salgsboder. Jeg parkerte ved siden av den andre bilen som stod der og undersøkte nummerskiltene, de var britiske. Bak bilen, i le av en bod, stod et ektepar og kokte opp vann på en bærbar stekeplate. Jeg hilste og ble umiddelbart tilbudt en kopp varm kakao, som jeg med glede takket ja til. Vi hadde en liten prat om vær og vind etc. De hadde hus/leilighet i regionen og hadde reist opp hit mange ganger tidligere osv.

Fra parkeringplassen var det sikt nok til å se en mariastatue noen hundre meter skrått oppover i lendet, så jeg bestemte meg for å gå opp til den, men ikke lenger. Det er få ord som kan beskrive dagens utsikt (jeg hadde sikkert sagt det samme hadde det vært en skyfri dag).



Lite å se og lite å gjøre, førte meg ned igjen til hotellet, hvor jeg parkerte bilen før jeg tok en buss til Centro Ciudad. Granada har sitt å vise frem, trange gater, gamle bydeler, store katedraler og grønne parker. Jeg stoppet opp ved Rio Genil, som har grønt vann.



Som en finale på dagen, tok jeg bilen ut igjen for å undersøke det lokale kjøremønsteret på kveldstid. Destinasjonen var Carrefour hipermercado. Der er mange myter rundt spanjoler og trafikk/bilkjøring. Det er uten tvil ikke det samme som å kjøre til Lagunen, men det er liten tvil om at det finnes mange steder som er verre enn Spania.
Hva jeg kjøpte? Jeg holdt på å kjøpe en bilbane og sixpack med kinderegg - men det ble med en flaske vann, to øl og en sjokolade.

Wednesday, November 25, 2009

Veien til Alhambra

I morges stilte jeg frisk og rask utenfor kontoret til Hertz i Alicante. Energisk som jeg var, presterte jeg å være der 10 minutte før betjeningen var kommet også, men siden jeg var først (og alene) i køen, gikk det fort å få utlevert nøkkelen til min "Polo eller lignende". Lignende viste seg i dag å være en Peugeot 207 diesel, som på ingen måter var noen skuffelse. Den klarte de 120kmh som motorveien krever, samt hadde cd-spiller - så hva mer trenger man da?

Etter å ha kommet levende ut av Alicante sentrum og ut på motorveien, var det plankekjøring. Solen stod og landskapet var "breathtaking". I Guadix, som er ca 100km før Granada, stoppet jeg på en "camino servicio" og tok et bilde av bilen, samt de fantastiske fjellformasjonene rundt en dyp kløft som skar gjennom landskapet.


På det siste stykket inn til Granada, kjørte jeg gjennom et furukledd dalføre som såvidt minnet om hjemlige trakter.
Inn mot sentrum av Granada begynte trafikken å tetne litt til, men takket være litt forhåndplanlegging gikk det hele relativt greit. Hotel Real del la Alhambra ligger på enden av en hovedvei ved en rundkjøring, så det skal en del til for at det går galt.
Etter å ha sjekket inn spurte jeg resepsjonisten om det var komplisert å komme seg inn i Alhambra. Hun, i likhet med andre, mente at jeg bare kunne glemme det på ettermiddagen og at jeg burde stille utenfor billettluken kl 08 neste morgen. Lite villig til å endre min opprinnelige plan, skiftet jeg sko og satte kurs mot Alhambra.

På veien opp støtte jeg på en mann med fire hunder og en gulltann. Jeg hadde så min første spanske konversasjon med varighet over to sekunder, nærmere ti minutter stod vi der og pratet om mer eller mindre alt og ingenting. Å kalle det en spansk konversasjon er kanskje også å strekke det langt, det var vel mer en latinsk samtale med litt germanika der det passet seg. Men det viser kun at velvilje og litt kropsspråk løser det meste. Foruten å vise meg kirkegården, katedralen, veien til Alhambra og "camina rapid do ciduad", snakket han også om sin bror i "Finlandia", et eller annet om "Hollandia" og sine egne dager i Østerrike.

Meningsfullt som det var, valgte jeg etterhvert å si gracias, adios og hasta la proxima. Jeg fortsatte så opp til billettluken på Alhambra. Her var det selvfølgelig hverken kø eller problemer med å komme inn. Den eneste begrensningen man har er et tidspunkt man må forholde seg til: tidspunktet for når man får gå inn i Palacio Nazaries. Nazaries er det "store" i Alhambra, og det er derfor regulert hvor mange som får gå der samtidig. Jeg hadde inngang kl 16. Det ble derfor en tur gjennom hagen før jeg fikk komme inn.



Etter Nazarius gikk jeg inn i La Alcazaba, som er et fantastisk festingsverk som bringer en litt opp i høyden og gir en bedre oversikt over hele annlegget.



Fordi klokken nå nærmet seg stengetid og jeg var i den sørlige delen av anlegget, ble det ingen tur i "Generalife". Hvis man vil, kan man nok fint klare å bruke en hel dag i Alhambra, men jeg var mer enn fornøyd nok med det jeg så. Ettermiddagen viste seg jo faktisk å være en nydelig tid å besøke anlegget. Ikke bare var det lite folk, men man fikk også med seg solens avgang mot vest.

Fra det punktet spasserte jeg ned gjennom trange gater til sentrum, før jeg satte kursen østover mot hotellet igjen. Underveis fikk jeg sett litt av byens "street art".

Monday, November 23, 2009

Bybanen

I dag har jeg prøvekjørt bybanen - ja, det er helt sant! I Alicante har de bybane, men her har de bestemt seg for at en spade er en spade, så derfor heter det "tram".

Sett bort fra det, så er bybanen her nøyaktig lik den vi skal få i Bergen. Det var derfor med stor spenning at jeg løste billett fra Plaza Puerto del Mar til Lucentum. Det par første 100 meterne gikk ulidelig sakte, men det tok seg opp etterhvert. Ellers var det rent og pent og ingen tegn til urbane graffiti-hipsters med oppmerksomhetsbehov.



Banen hadde også billetteringsmaskiner ombord istedenfor på stasjonene (med unntak av endestasjonen). Dette har vel både sine fordeler og ulemper. Jeg ser for meg at det kan bli litt trangt og kaotisk å løse billett ombord på Danmarksplass i ettermiddagsrushet. Samtidig er det nok stor fare for at automatene langs Bybanen i Bergen kommer til å bli knust i fillebiter en etter en.

Som fryktet var Lucentum i museumskategorien og ergo stengt siden det var mandag. Men turen ga et lite innblikk i det danderte og fredelige forstadslivet i Alicante. Veien tilbake til sentrum gikk på en annen linje som endte under jorden.

Deretter hadde jeg vandring ut til et spøkelseshus av en annen verden. Panoramis er et "velferdssenter" i den vestlige enden av Alicantes marina. Ideen var nok sikkert god da de bygget dette en gang på tidlig 90-tall, men stedet var nå innhyllet i tåke av nedgangstider og forfall. En tivoliautomat sendte ondsinnet latter gjennom de enorme hallene, og det ikke-eksisterende lyset fra de stengte butikkene ga lite håp for fremtiden.

På veien tilbake fikk jeg et blikk av Middelhavet (strengt tatt gjør man det hele tiden her).

Sunday, November 22, 2009

Fordommer og sånt

Nå som jeg har fått den unike muligheten til å reise til Alicante, og ikke minst rapportere fra Alicante, er det en stor glede å kunne slå hull på noen myter, samt bekrefte andre.

hemning f1 el. m1 (av hemme) manglende evne til fri utfoldelse på grunn av angst, usikkerhet el. mindreverdsfølelse.

Nå var det ikke et charterfly vi tok ned her, men det er ikke fritt for at folk oppfører seg likedan når de skal til Spania - og dette skyldes nok moderate omstillingsproblemer hos enkelte mennesker som er vant til charterturismens evige grisefest. Når flyvertinnen helt klart annonserer at "smoking is not allowed before you are outside of the terminal building", så betyr det selvsagt at man tenner røyken ved baggasjebåndet, samtidig som man snakker til andre folks baggasje og velter en tralle eller to. Som seg hør og bør altså, en god start på en spaniatur.

Etter at de første vanskene var overstått, viste Alicante seg å være et meget behagelig sted. En lunsj ble inntatt, før jeg tok på meg vandreskoene og gikk opp til Castillo Santa Barbara. Herfra tok jeg temperaturen på Alicante by night, med et par skumringsbilder. Deretter støtte jeg på noen fra mitt reiseselskap, som resultererte i en kveldsvandring langs stranden.





Kvelden ble avsluttet med litt mat og noen øl på et av det lokale Cerveciariene.

Wednesday, November 11, 2009

High society

I dag håndhilste jeg på Princess Anne. Jeg var forberedt på at det kunne komme til å skje, men ble likevel helt perpleks og stiv som stokk, så det eneste som kom ut av munnen min var et slags "blurgh ah", mens jeg kanskje burde ha sagt "a pleasure to meet you your royal highness". Better luck next time.

Monday, November 9, 2009

Galtwort etc.

Det tar ikke lang tid før man føler storbyen tar kvelertak på en, hva er da mer naturlig enn å en reise ut på landet?

Nå var det vel ikke helt tilfeldig at jeg valgte å ta toget ut av byens jag og mas, men mer for å besøke deler av familien man ikke ser altfor ofte. Min kusine, som normalt bor på andre siden av atlanten, er dette året student ved Cambridge. Cambrigde er en by innhyllet av historie, myter og sorte kapper. Noen landsby er det jo ikke akkurat, men trygt å si at det er litt mindre enn London. Reisetid fra Kings Cross station var 60minutter.

Vel fremme, gikk jeg inn mot sentrum hvor jeg traff min guide for dagen. Med studentkortet høyt hevet, gikk vi inn og ut av Kings College, Pembroke College, Trinity College, St. James College og Queens College. Monumentalt er et dekkende ord for det visuelle, og det er en HarryPotterish aura over det hele. Uten å rakke ned på de andre, må det vel sies at Kings College rager høyt, spesielt kapellet.


Ellers er "punting" et stikkord for Cambridge. "Punten" er en båtkonstruksjon med flat bunn og rektangulær baug. Tidligere brukt til transport, men i moderne tid foretrukket som "leisure"-vehicle i Cambridge og Oxford.


Punt eller no punt, konklusjonen må være at Cambridge er en by med sjel og mange fine fotomotiv.

Klokken 1815 var jeg på vei tilbake mot storbyen igjen. Ved ankomst til Kings Cross fulgte jeg skiltene mot undergrunnen, som helt opplagt sendte meg på en god omvei gjennom St Pancras international. Men det var jo i seg selv også en opplevelse. Der flyreisen nå ifølge Arne Hjeltnes har mistet sin elitistiske sjarm, tror jeg toget har overtatt. Eurostar er den nye vinen og St Pancras det nye Fornebu. God tur!

Sunday, November 8, 2009

Storbyen kaller

Da det dukket opp et aldri så lite påskudd til å ta en tur over kanalen til London, var ikke jeg sen med å finne en passe billig flybillett. 

Etter et insjekk/baggasje-kaos intermezzo på Flesland, fant jeg meg fort til rette i sete 2f på 920-flyet. I Norwegians in-flight magazine, skriver Arne Hjeltnes om "den gangen" flyreiser var en slags magisk klassereise. Fornebu, Kastrup og de hemmelige kodene i internasjonal oppførsel. Tiden han skriver om, var den tiden da 2f garantert ga godt med rom mellom kneskålene og ryggen til 1f. Sånn er det dessverre ikke lenger, så langt ifra. Til alt hell var 2d og 2e ledig, og jeg fikk litt ekstra boltreplass.

Deretter var det plankekjøring, for ikke å si skinnekjøring. I Clapham gikk jeg av og ble møtt av min vert for oppholdet. Vi reiste så videre inn til London Bridge, hvor vår endelige destinasjon var "Winston Churchill's Britain at war experience". Et museum lastet med memorabilia fra 2. verdenskrig, med fokus på livet i London under de tyske bombetoktene.

Besøket endte i museumsbutikken som seg hør og bør, men jeg fant dessverre ikke en kjøleskapsmagnet med teksten "Keep calm and carry on", de hadde kun "Tea revives you". Jaja, another time.


Etter dette tok vi tuben videre til Canary Wharf, hvor vi spiste noe chips-basert mat på en fin brun pub. Puben var tydelig merket som en "Doubles bar, singles only on request". Jeg måtte tygge litt på det skiltet før jeg ble innviet i svaret: herfra slipper du ikke ut uten 2 i promille!



Vel, vi slapp unna med en halvliter. Det kan jo kanskje ha vært fordi det var søndag ettermiddag. Planen herfra var så å få seg en tur med "The light rail" fra Canary Wharf, men den var stengt for vedlikehold. Aldri så gale at det ikke er godt for noe, antall ulike togturer var tross alt farlig nær ved å komme opp noe som får reisen min til å høres ut som en medlemstur for jernbaneklubben. 

I morgen blir det tur til Cambridge, med tog...

Wednesday, October 28, 2009

Høsttur på byfjellene

Noen bilder fra siste tur over Rundemannen for i overkant av to uker siden. Høstfargene var ikke på sitt sprekeste enda, men en fin tur var det uansett.

Kommunen arbeider for tiden med å sette i stand turstien fra Tarlebø til Rundemannen i opprinnelig stand. Med det mener de slik den ble laget på 1920-tallet, hvis jeg husker riktig. Prisverdig ja, men praktisk? Tja, det blir ikke mye plass for passering før det har gått et par år og stien er tråkket ut og delvis erodert vekk, men det er jo i det minste pent. På en annen side, så har vi jo både byparken, Arboretet og store deler av Fløyen, for de som ikke liker en humpete fjellsti...

isdalen

ny tursti fra tarlebø til rundemannen

rundemannen

autumn leaves

Saturday, October 24, 2009

nerdeinnlegget

Er du en av de som har bekjentskaper som signerer epostene sine med: "denne eposten ble sendt fra min blackberry", eller: "meldingen er skrever på min iphone"?

Vel, denne posten ble skrevet på min htc tatoo - og det var ingen dans på roser!

Så neste gang du får en av disse meldingene, tenk da ikke: "for en tullebukk!" Men tenk heller: "for en supertulling, som bruker en halvtime på å skrive 4-5 setninger."

Ellers er jeg storfornøyd med telefonen - og øvelse gjør mester :)

Friday, October 9, 2009

Norge i Sverige

Det er vel på tide å komme med en kort oppdatering vedrørende tidligere nevnte tv-program Radioskugga, nå som jeg er på vei inn i andre sesong.

Jeg fikk lettere panikk etter fem minutter inn i pilotsepisoden, frykten for at jeg virkelig hadde sprengt tabbekvoten for DVD-kjøp hang lavt over stuebordet. Heldigvis tok det seg opp etter hvert, og jeg kom in the mood relativt fort. Seriens magiske oppskrift var rett og slett å skamløst kopiere historier fra Northern Exposure og sette det til musikk tatt rett ut av Twin Peaks.

Men så over til innleggets tittel: Norge i Sverige. Man behøver ikke være noe større geni for å se at "Bakvattnet", seriens handlingssted, ikke er i Sverige. Selvsagt er det i Norge, hvor skal man ellers et svensk tv-team finne fjord og fjell uten å reise til Alaska? Til Lærdal såklart!

Jeg lurte lenge på hvor de kunne ha filmet dette - spesielt etter å ha sett en annen fin svensk tv-serie for ikke så lenge siden, "God morgon alla barn", som også bar mistenkelig preg av å ikke ha vært filmet i Sverige.
Men Lærdal? Det hadde jeg ikke sett for meg. Ikke spør hvorfor. At det faktisk var Lærdal, er det kun IMDB.com som bekrefter, jeg har ikke funnet noen andre ledetråder. Men det virker rimelig nok når jeg ser godt etter.

Så sånn gikk det altså til. Mon tro om det fortsatt finnes noen i Lærdal som husker det? Det må ha fortont seg som en internasjonal og eksotisk begivenhet, det var jo tross alt før de fikk verdens lengste biltunnel! Det er vel tvil om at jeg må ta en sving nedom Lærdal sentrum neste gang jeg er på de kanter.

Monday, October 5, 2009

No train to Stockholm

Det eg her skal fortelje er ein historie frå røynda, men eg er i et nynorsklitterært lune i kveld (det må vere på grunn av fullmånen), så det blir ein ekstra vri.
For å lage ein liten innleiiing, har eg snurra nokre imaginære bilete gjennom hovudet mitt, eg må ha dei til hjelp .

Settinga er ein liten by, eller meir som eit boligkompleks i ein forstad - eit perfekt døme vil vere den frå Edward Saksehand. I denne byen bur det fleire lykkelege familier, dei smiler i kapp med solen rett som det er.
Det er søndag. Heimefrua i hus nummer 1 rettar litt på fuglereiret ho har på topplokket, så roper ho.
- Trygve! kor er du? der er inkje svar å få frå Trygve.

I huset til naboen hendar det same.
- Einar kom her! skrik ho mot garasjen.
Men han kjem ikkje...

Ein kan no høyre det nedover heila gata
- Wilhelm! - Kåre! - Gunnar!
men ingen kjem, ingen svarar. Kor er dei?

Det er no eg kan avsløre løyndomen. I ein stor idrettshall på Slettebaken, i bydelen Landås, i Bergen, samlast menn i sin beste alder - minst ein gong i året.
Og der er dei alle mann, Trygve, Leif, Kåre, John osv. Men dei er ikkje aleine. Trygve Jr, Leif Jr, Kåre Jr. osv, er og med - iallfall opp til dei blir 16, då legg dei fleste dette ritualet til side. Men det ligg latent heilt fram til dei igjen vaknar, som vaksne menn i den lisle forstadbyen.

Vi er då fremme ved avsløringa - tada! (litt trommevirvel... sssss)
Modelljernbanemesse!


Ja her var litt for båe store og små, og noko attåt. Store sirklar av skinner plassert på høge bord, nokre tydelig avgrensa med gjerde, slike ein mellom anna brukar på flyplassen. Ja, ein vil jo ikkje at noko skal gå knas?
På innsida av desse sirkulære oppsatsane, står eit arsenal av fokuserte menn med kvar sin styrekonsoll i handa. Dei utvekslar korte og konsise ordrar.
- Eg sendar ho inn på spor 2 no, tar du over?
- Den e grei, eg har kontroll.
- Kven har colaen?

Slik går dei, fram og tilbake, rundt og rundt. Borte i kroken er eit lite bord, bygd i ein høgd som passar dei minste. Der kan dei kjøre lokomotivet Thomas i ein liten sirkel, før dei tar til å hyle - der er jo fleire som vil prøve.
Og slik rullar dagen, for ikkje å seie heile helga, forbi. "Det går alltid et tog", seier dei hos NSB, medan andre liker å seie at "toget er gått". For min del ligg toget trygt plassert i eit skap, meir blir det liksom ikkje av den hobbyen. Då er det ekstra fint å kunne drøyme seg vekk på messa, til den hypnotiserande lyden og lukta av ekte modelljernbane.


(tittel på innlegget var ein referanse til ein fin song, om du undrar)

Tuesday, September 29, 2009

Litt om hvert - og en dose dannelse

Det går langt mellom hver gang man hører en virkelig oppsiktsvekkende uttalelse, en som slår skikkelig hardt og får en til å boble over av, ja... et eller annet.

Ingeborg Moræus Hansen kom med følgende slenger på slutten av et innslag om seniorer og internett, på Dagsrevyen idag:

"Det er like dannet å gå på internett, som det er å gå på biblioteket"

Øvrige kommentarer føles overflødig.

Så over til noe annet. Nå har jeg gjort det igjen, fiklet med fortiden. Jeg og de mange tusen andre ofrene for tv-revolusjonen - fremveksten og normaliseringen av den snakkende boksen - er proppet med gode og dårlige minner fra flimrende høytider som påske og jul, men også fra mindre høytidelige stunder som mandag kveld, tirsdag kveld, onsdag kveld...

Påskekrim var jo, og er fortsatt en godt etablert institusjon. Klart det var litt enklere den gangen man kun hadde en kanal å forholde seg til, men uansett, spennende var det. Eller var det det?
Da markedsavdelingen i NRK for et par år siden skjønte at det lå penger i folks svekkede hukommelse, satte de igang DVD-pressen. Ut i den andre enden kom tidløse titler som Rød Snø og Malstrøm. Jeg var en av de som bet på og ukritisk slengte 159kr i disken på Platekompaniet.

I etterpåklokskapens navn, kan man vel si at det ikke var en av mine beste økonomiske disposisjoner. Men lærer man av sine feil? Sjelden. Da jeg nå oppdaget at den svenske tv-serien "Radioskugga" var gitt ut på DVD, slo jeg umiddelbart til.
Hvis jeg husker riktig, så fylte denne serien det enorme hullet som hadde oppstått i tv-skjermen etter at Twin Peaks og Northern Exposure hadde hatt både premiere og tatt en ekstra seiersrunde. Men kan det være at hukommelen min har spilt meg et puss, akkurat som tilfellet Malstrøm? Jeg krysser fingrene og håper på det beste - DVD´en er på vei.




Tuesday, September 22, 2009

Høsten er her, kom deg ut!

Du ligger på sofaen, med fjernkontrollen i hånden, klar til å sette en overdose med Baywatch. Akkurat når ting ser ut som de ikke kan bli mørkere...

Men så oppdager du at du kan ta en tur ut i vinden, kjenne på regnet - og oppdage at det definitivt er mørkere utenfor... og det er jo en aldrig så liten trøst.




Saturday, September 19, 2009

Svezia, inferno e paradiso (1968)


Bloggen strekker seg nå ut i nok en kategori, film. Men jeg måtte bare, hva skulle jeg ellers gjøre etter å fordøyet et verk, hvis estetiske og narrative rekkevidde er... ja, helt utenfor rekkevidde.

Filmen er som overskriften her sier, Svezia, inferno e paradiso - eller som den heter på engelsk: Sweden, heaven and hell. Men før jeg går løs på innholdet, skal jeg ta for meg hendelsesforløpet som resulterte i at den gikk på skjermen min i kveld.

Jeg hadde åpnet spotify i et forsøk på å finne noen nye "fete grooves" som jeg kunne sample til et av mine "kassettprosjekter". Italiensk filmmusikk pleier ofte å egne seg veldig bra til sånt, så jeg gjorde et søk etter Armando Trovajoli, en ringrev i det italienske filmmusikerlauget. Det ene førte til det andre, og plutselig hadde jeg kommet over Piero Umiliani. Og hvilket funn! I likhet med prinsippet om at et bra platecover er en garanti for dårlig musikk (som kan være veldig bra), er god filmmusikk en indikasjon på at filmen mest sannsynlig stinker. Så hva er da mer naturlig enn å se filmen?

En runde på youtube ga meg så noen smakebiter på filmen, samt en lenke til en nettbutikk som selger film til nedlasting. Ikke bare hadde de denne filmen, men de hadde også en hel serie med gullkorn fra den oversette svenske b-film-eraen. Her har jeg med andre ord mye å se frem til.
Iallefall, filmen ble lastet ned mot vederlag og la seg pent inn på datamaskinen.

Svezia, inferno e paradiso, hører til i den italienske "mondo"-tradisjonen, som i hovedsak garanterer spekulativt innhold og fengende orgelmusikk. Regien er ved Luigi Scattini, som ellers har en CV som utfra filmtitlene nærmest garanterer kvalitet: Sexy Magico, Witchcraft ’70 og Primitive Love.
Spekulativt må selvsagt ikke utelukkende forstås som lettkledde barmfagre kvinner, selv om det ofte er en vital ingrediens. I dette tilfellet vil det nok være vanskelig å påstå at sex ikke danner grunnlaget for filmen. Filmen handler jo faktisk i hovedsak om synd, svensk synd. Temaet er et kritisk blikk på den fantastiske svenske velferdstaten, hvor alle jenter reiser på båttur i Stockholms skjærgård ved fylte femten, for å miste dyden til minst tre menn. Deretter garanter det vanntette svenske sosialverket at det påfølgende barnet vil bli adoptert vekk til snille og dydige mennesker.

Svenske foreldre tillater selvsagt at barna kan gjøre hva som helst i huset, av frykt for at de skal reise hjemmefra ved fylte 13. Skulle det skje, så kan foreldrene pakke sammen og flytte på "elefantkirkegården" (som er høyblokkforstaden), hvor de bruker sine siste 30 år på å visne vekk. Da de dør fullstendig alene, blir de kjørt vekk til en snøkledd kirkegård uten større seremoni. Som fortelleren sier: "egentlig er det en kort reise, fra den ene kirkegården til den andre - på en moderne hest" (gravbilen).

Som rosinen i pølsa, får vi mot slutten se de atomsikre bomberommene som skal garantere at "the blonde swedish master race" vil få et nytt avkom i det 21 århundret.

Fortellerstemmen gjør filmen til det den er, og det kan til tider være vanskelig å holde høylydt latter tilbake (humre gjør man hele veien). Der er både italiensk og engelsk fortellerstemme, og jeg refererer til den engelske hvis noen skulle være i tvil. Men jeg tviler ikke et sekund på at den italienske er minst like bra.
Med hensyn til spekulativt innhold og metode, så blir Michael Moore nærmest å betrakte som en dverg etter dette. Ellers er det jo umulig å komme utenom filmmusikken og det visuelle uttrykket.

For retrofetisjister som meg, er det selvsagt en fryd fra begynnelse til slutt. Stockholm gjør seg også alltid bra på film, vakker som hun er (Scattini har tatt seg friheten til å lime inn noen klipp fra Vigelandsparken, men det kaller jeg bagateller, man må jo få leve ut sin kunstneriske frihet). Patosen i panorering fra toppen av tårnet på Grøna Lund på kveldstid, satt til Umilianis "You tried to warn me", er av en annen verden - Torbjørn Axelmans filmatisering av Lee Hazlewoods "Requim for an almost Lady" i Stockholm, må her nevnes i samme åndedrag.

Så da er det bare for meg å si: Hva venter du på? last ned!


Jeg legger ved varselsmeldingen fra youtube-siden, til orientering:

NUDITY WARNING: although fairly light, and light-hearted, it's worth noting.

...og ja, det var til denne filmen sangen opprinnelig ble laget, for du har jo hørt den før! (anonyme stemmer på internet mener til og med at det er Giorgio Moroder som er vokalist!)
Spotifylenke til soundtracket