through with buzz

opphør

2011-02-18T16:16:00.002+01:00

her er det slutt. på tide å finne meg en ny nettside

http://open.spotify.com/track/2JCGcooTSRrIuP8SQy1Udz

japan, the cutting edge

2011-02-12T15:22:00.004+01:00

det er lett for å bli litt inspirert når man ser sånt:

http://yowayowacamera.com/

http://open.spotify.com/track/3JwXs9LYsblJmHiYOG463y

nygårdsbro

2011-02-07T19:11:00.003+01:00

http://open.spotify.com/track/5kZD8VsNpp9CcoO9rKGAKB

morgen over michelsen

2011-01-27T19:25:00.002+01:00

http://open.spotify.com/track/6sVQNUvcVFTXvlk3ec0ngd

ulv i fåreklær

2011-01-25T22:06:00.009+01:00

For to uker siden, kom jeg meg ved en tilfeldighet en tur ut i brukthallen på Espehaugen gjenbruksstasjon. Her kan man velge fritt blant en rekke mer eller mindre nyttige forbruksbruksgjenstander som noen ikke lenger ønsker i sin husholdning. Det kan være bøker, møbler, vaskemaskiner og rosa slalomski - og ikke minst fotografiapparater som ikke er digitale. Her var det da jeg fant meg noe som så ut som et klassisk 80-talls kompaktkamera, i all sin skinnende plastprakt. Men under denne plasten gjemte det seg et ganske så solid Nikon-kamera, med alle de fordeler det kan føre med seg.

bak et plastisk ytre, finnes et solid indre

http://open.spotify.com/track/2femHgDsD0Cz7xhj7SFqoJ

nytt gammelt kamera

2011-01-08T18:55:00.005+01:00

funnet i en skuff.

og to testbilder, tatt i ulike tids- og klimasoner.

god trafikkflyt

2011-01-05T21:46:00.002+01:00

http://open.spotify.com/track/0tvRS8vCvKTKqKu8SRKt4x

tettest på naturen der man minst venter det

2011-01-04T19:01:00.000+01:00

http://open.spotify.com/track/670mIzWBYjWSgLCfMFWdiT

solen snur snart

2010-12-20T23:07:00.005+01:00

http://open.spotify.com/track/3Bg0rKoAtwbq22miN27h08

doserne

2010-12-17T18:55:00.004+01:00

http://open.spotify.com/track/5kZD8VsNpp9CcoO9rKGAKB

mørkt, glatt og skummelt!

2010-12-14T17:24:00.003+01:00

akkurat sånn er det å gå hjem fra jobb 14. desember.

http://open.spotify.com/track/2fF4HhUh1UyfclY7mYlwsI

utrygg is

2010-12-12T20:57:00.001+01:00

http://open.spotify.com/track/68yjzxMUcU4mEQNMdfcwxi

trygg is

2010-12-09T20:55:00.001+01:00

http://open.spotify.com/track/0umTFn3F7vRnUROPR92ctG

art by accident

2010-12-06T22:00:00.007+01:00

En heller utilsiktet dobbeleksponering forårsaket av filmbytte halveis.

http://open.spotify.com/track/1VQ7nXb0tNClxzMChGUO4O

november

2010-11-30T18:27:00.001+01:00

et oppgjør med frykten

2010-11-19T20:38:00.017+01:00

En desemberdag i fjor, på tampen av arbeidsåret, ble jeg sendt avgårde til Leikanger. Denne hendelsen, hvor livet passerte i revy, kan leses opp igjen her hvis hendelsesforløpet skulle være glemt.

Vissheten om at et nytt møte ville finne sted i år, var fortrengt og pakket langt ned i kalenderen under posten "husk å glemme". Man sier gjerne at vi "aldri må glemme", men jeg mener det var på sin plass her.
Nå viser det seg som oftest at vi før eller siden blir innhentet av virkeligheten, og det var derfor ikke annet å gjøre enn å forberede seg på en showdown: Man vs. nature!

For å unngå samme felle som sist, ble flytransport delvis tatt ut av planleggingen, men ikke helt. En flybillett opp ville kunne gi to mulige utfall: a) ingen problemer. b) problemer - avlyst reise. Altså en såkalt vinn vinn situasjon (jeg hadde ikke kalkulert inn muligheten for overflygning på Haukåsen og påfølgende alternativ landing i Sandane eller Volda - viktig å ikke krisemaksimere!).

Når dagen endelig kom, viste det seg at utfallet ble alternativ a, ingen problemer. Faktisk ble det en nydelig flytur av den typen man bare kan drømme om, hvis man er av typen som liker å se verden på avstand ovenfra (sic).

Etter endt møte, var veien hjem åpen og mulighetene mange - på en relativ måte. Det som tidsmessig viste seg å være raskeste vei hjem, var en regionalopplevelse av ypperste kvalitet. Dette betyr på ingen måte det samme som trygt og godt, tvert om som oftest det helt motsatte.

For alle heldige skoleelever i Aurland, Flåm og Undredal - som er kommet i videregående alder og må reise til Sogndal for å få mettet sine akademiske behov - finnes det en flytende skolerute. Hurtigbåten suser avgårde fra Sogndal etter skoleslutt, mot de ovennevnte tett- og mindre tette steder.
Sett vekk fra det rent sosiologisk interessante - 15 ungdommer som flyr høyt og lavt i en liten hurtigbåt med hver sin påskrudde datamaskin på fanget, ryggen eller fritt flyvende i luften som en sjongleringsball - så var det også en spennende naturopplevelse.

Jeg hadde selvsagt ikke gjort alle tenkelige vurderinger knyttet til valget av båt som reisemiddel. Hvem tenker vel på at Sognefjorden islegges i midten av november? Men det gjør den altså. Mellom Undredal og Aurland hadde isen lagt seg litt mer enn det en slik båt er bygget for. Riktignok ble farten senket til et minimum, men knatringen av is under skroget kombinert med en tilhørende fysisk reaksjon i selve båten, gjorde ikke turen til noen dans på roser.

Godt over halveis ut i isflaket ble vi bjerget av en delegasjon japanere. Ja, for hvem andre reiser på Norway in a nutshell i november? M/F Fjærlandsfjord pløyet stødig gjennom isen motgående vei, og laget samtidig en fin råk for skoleruten.

Alle problemer var så løst. Båten kom 10 minutter forsinket frem, men var fortsatt godt innenfor korrespondansemarginen min. Bussturen fra Flåm til Bergen var akkurat så begivenhetsrik som en busstur kan være, ikke mer å si om det altså.

Alt i alt var det en fin dag. Trist var det derfor å komme ut av Fløifjellstunnelen og kjenne den "friske" bergensluften, som for tiden setter seg i marg og bein som en litt for lang aften rundt leirbålet.

http://open.spotify.com/track/56wc2RVyr0gNnMMcgzkxOi

mann i dress

2010-11-12T23:45:00.000+01:00

http://open.spotify.com/track/0Vh6MMgRSQW1W3AKqvFgDb

Høstutstillingen

2010-11-07T19:46:00.005+01:00

Siden høsten nå var så godt igang, kommer her en liten finale: Min private høstutstilling.

klikk på bildet

http://open.spotify.com/track/0Np8AJFIPHmbn5H7R5aCHE

mer høst

2010-11-05T20:49:00.004+01:00

bladene ser ut til å klamre seg godt fast i år. Snøfall og høststorm var ikke nok til å rive dem av, til glede for oss som nyter det fantastiske fyrverkeriet av farger.

http://open.spotify.com/track/3XfBtSgQcJAja7ViJ7iYKZ

2010-10-28T22:38:00.001+02:00

http://open.spotify.com/track/4u6JRAzq4yRhQsHg3sLP62

vinter 21. oktober

2010-10-24T22:55:00.005+02:00

http://open.spotify.com/track/5y27AyPlRI5GS8OrcD3dGz

fra den andre siden

2010-10-18T21:30:00.003+02:00

http://open.spotify.com/track/7JBuhLuPnBcULlFmdgkFtz

høst

2010-10-17T21:48:00.005+02:00

Et utsnitt av høstens siste krampetrekninger. Med det skulle alt være klart for vinterdvale.

http://open.spotify.com/track/7eWjWapBPu2pVNRK6AqzZY

fremkalt film

2010-10-14T20:15:00.008+02:00

http://open.spotify.com/track/6bhiiyqQOdErZUoZ8Wii4g

roadtrip

2010-10-05T07:27:00.007+02:00

med vinsmaking og landemerker.

http://open.spotify.com/track/3O9zeBmAi5JRBMSpIQGx2v

sf

2010-10-03T08:16:00.003+02:00

kystkultur

2010-10-03T08:11:00.004+02:00

høstfarger

2010-09-30T02:11:00.004+02:00

en ny start

2010-09-28T06:35:00.003+02:00

Her var det Brigham Young og hans menighet slo seg ned i 1847. Noe dumt valg var det ikke.

monument

2010-09-25T15:25:00.006+02:00

http://open.spotify.com/track/55klsVl3qoezmn7gmgxSS2

Hjorteveka

2010-09-14T19:52:00.007+02:00

Egentlig hadde jeg lyst å skrive noen alvorsord om heimevernet, men med faren for å bryte noe jeg samtykket til (ved å tie), må vi klare oss med litt naturformidling fra ukjent sted i kartet.

http://open.spotify.com/track/5Zc40dr0dnOqDsoQnR7Vg8

akvariet

2010-09-13T20:07:00.007+02:00

http://open.spotify.com/track/3wNgvCpd8RvXXuTgrgmshZ

From Ukraine with love

2010-08-26T22:44:00.008+02:00

Direkte fra Odessa, ankom du i dag post i butikk på Kiwi Nordnes?!? Det var jo selvfølgelig en strek i regningen, og en ekstra spasertur på meg. Men nå er alt i orden, og du har fått deg en kveldstur med utgått film - og da vet vi jo hvor bra resultatene blir. Med den fysiske testen nå bestått, er du nå klar for en frisk film.

http://open.spotify.com/track/08rooRwpg79ExKPXrZadey

insekt

2010-08-20T00:10:00.003+02:00

...og det klør alle veier nå!

http://open.spotify.com/track/2HXxga0tVhjAFp3ky2Xc7u

Отроки во Вселенной

2010-08-08T21:31:00.003+02:00

Kaffemisjonen - det nærmeste jeg noensinne vil komme sovjetisk science fiction.

Fra arkivet

2010-08-07T16:14:00.005+02:00

Eg og Sandra

Laurdag kveld, 2005. Klokka nærmar seg ni.
Eg hysjar alt eg kan, men handa hennar jobbar som ein tornado nedi stjerneposa, det er ikkje råd å få ho til å vere knyst stille. Den gongen eg spurde henne om kor hu hadde fått tak i stjerneposane kan eg hugse ho sa noko om opphørssal på S-laget der ho kom frå. Men korleis ho enno kunne ha nokre posar igjen var eit mysterium. Og kva smakar eigentlig søtsaker 20 år etter tilverking?

Stjerneposa er ei lita fotnote i denne forteljinga, men på mange måtar ein viktig ein, for i kveld kjem eit ikon frå stjerneposa si generasjon på tv. Sandra Kim er eksklusiv gjest på Momarka i kveld. Det skal bli fint å sjå ho att, eg var jo berre ti år den gangen ho vann Eurovision Song Contest i Bergen, og i kveld kjem ho på skjermen. Hysj! No må me vere stille. Eg pressar hardt på ”ON”, volum opp. Sånn ja, det var fort betre. Om den utgådde stjerneposa har blive sur så kan eg lova at den nye høgdefinerte breiskjermen min smakar av ekte farin. På ei måte er eg glad for at Sandra venta 19 år på å visa seg igjen, ho forten ei betre skjerm enn ho fikk i 1986. Men som dei seier, the show must go on, tilbake til programmet.

Eg blir på ei måte paralysert der eg sitt og glor på ho lisle jenta som vann den europeiske musikkappleiken i 1986. Visst hugsar eg godt alle gutane i klassa mi var veldig oppteken av den belgiske ungjenta som panisk song om hugleik for livet. Sjølv var eg vel ikkje heilt likegyldig heller, trots alt var ho berre 14 år medan vi var 10, og vi meinte difor klart at det ikkje var umogleg hugleik, fire år er jo ingenting. No var altså Sandra tilbake etter 19 år, denne gong på Momarka. Sandra var ikkje lenger 14 år gamal, og ikkje hadde ho rosa bukser og kort hår. Nei, no så ho mest ut som ei independent woman, og eg vil tru ho har eit par tre barn, er skild og arbeider på ein røykfyld bar i Gent, Brügge eller Brüssel, eller kan hende på ei kanalferge. Det var som om litt av glansa hadde blese av, og eg såg jo kor hardt ho prøvde, men det var som om den Sandra eg ein gong kjende hadde forlate meg. Eg fella ei tåre og tenkte: in my dreams, and in your dreams! Og ho var jo heller aldri i nærleiken av Vanessa Paradis som song om taksi-Jon.

Eg legg meg og trur at eg skal søva godt i natt. Kan hende eg skal tenkje litt på Sandra Kim, litt på Vanessa Paradis, og litt på jenta frå verdsrommet, Majka, ho det glitra så vent av, og det sjølv om ho kom frå eit av dei grå landa øst for Berlin. Ein kar på verdsveven skriv at i Vietnam var ho Majka så omtykt at ho starta ein våge av liknande hårklipp på 80-tallet. Så bestemmer eg meg for å ombestemme meg, eg hadde jo tenkt å søva. Det siste eg høyrer før auga sig saman er knitringa frå stjerneposa. Eg konkluderar med at søtsaker tilverka for 20 år sidan, skal ein halde seg langt unna! Så hysjar eg litt litt til før eg fell i svevn.

http://open.spotify.com/track/1nazrrUvlyrT5ZiOe6c6ih

Gratulerer med dagen!

2010-08-03T22:37:00.003+02:00

Kjære apeskrekk!

I dag er du ett år gammel, eller var det ett år siden du flyttet inn her? Hm, tiden flyr og jeg har jo så mye å tenke på ellers vet du. Håper ikke at slike små bagateller skal komme mellom oss, det er tross alt tanken som teller.

At vi sitter her samlet i dag, er noe som varmer mitt hjerte ekstra. Det var jo en tid jeg var ganske så bekymret for at du var falt i fluekoma. Antydning til brune blader og nullvekst, var på ingen måte betryggende tegn fra deg. Men så en dag i mai, reiste du deg fra asken, delte kronen i to og strakk deg ut i både øst og vest.

Nå som ett år er gått, ønsker jeg - og alle dine venner i vinduet - deg lykke til i året som kommer. Vi gleder oss alle til å se hvilken retning du tar, og ser frem til rotfesten når den tid kommer.

(dagen ble feiret med Champagne og substral. Orkidé 1 og 2 var også med på festen.)

http://open.spotify.com/track/29C9PojfgRbXquHl3dEbb1

meg og bybanen

2010-06-28T18:50:00.005+02:00

Nr 1:

Jeg stiller meg på perrongen, trekker opp armslaget på jakken og inspiserer klokken. Urverket er mekanisk; det er designet etter urene som henger på perronger i Sveits: en rød pendel som snurrer rundt sin egen akse, i en ring av markerte svarte streker på en stor hvit skive. Klokken viser også dag og dato. Dagene vises med tyske forkortelser: SON, MON, DIE, MIT, DON, FRE, SAM; dette liker jeg ekstra godt.

Akkurat nå er urviseren på vei mot klokken to. Bybanen har avgang fra byparken klokken to, og om åtte minutter skal den være her – på Danmarksplass. Mens jeg står der og speider etter banen, ruller tiden og tankene av gårde; at jeg har på meg denne klokken her og nå er kanskje ingen tilfeldighet, men det kan like godt være det. Uansett, den komplimenterer øyeblikket veldig bra: her jeg står på en perrong og venter på min første tur med den nye banen. TIKK TAKK TIKK TAKK, sier klokken; TUKK TUKK TØFF TØFF, sier toget; bybanen sier DRRRIIiiiing på en minimal måte, hver gang noen kommer litt for nært.

Vognene ruller inn på Danmarksplass og stopper opp på siden av meg. Jeg ser mot døren, men ser ingenting. Toget er fullstendig neddugget; halve Bergen har funnet veien inn i banen i dag, og det er mer enn den kan klare. Men den gjør sitt beste; dørene går omsider opp. Dampen slår mot meg i det jeg løfter høyre foten, for deretter å plante den godt innenfor dørkarmen. I et kort øyeblikk registrerer jeg at jeg har en fot på hver side av avgrunnen.

Jeg smetter innenfor akkurat i det døren smeller igjen. Ved neste stopp, oppdager jeg at det er døren på den andre siden, og ikke denne, som kommer til å gå opp og igjen på hver eneste holdeplass frem til Nesttun. Plassen hvor jeg står blir således en fredelig liten krok jeg har for meg selv resten av turen. Her får jeg all den roen jeg trenger til å tenke over reisen; jeg er på vei!
Kronstad ruller forbi utenfor; der er Brann stadion; Wergeland neste; på Sletten har de vinmonopol og en kinarestaurant; Bergenshallen, turnkassen, Slettebakken; Studentene bor i den høye blokken på Fantoft; lurer på om den boblestampen fortsatt står på taket over stoppet på Paradis? Grønne omgivelser på Hop – nesten som en sump; Nesttun, skal det være en eller to t ´er? Impliserer det navnet at de er en evig toer?

Skuffelsen Nesttun må føle over å være ’nest’, er kanskje nesten like stor som min når det går opp for meg at jeg ikke kan reise lenger; STOP! Det eneste jeg kan gjøre er å gå en runde rundt perrongen og inn igjen i vognen; jeg returner til Danmarksplass.

http://open.spotify.com/track/6dYsyhfiWgT5DVh04ybs9O

politisk?

2010-06-26T19:04:00.005+02:00

Det finnes mange ting mellom himmel jord, som vi ikke kan eller behøver å forstå. Det er nok å se det for å skjønne det?!?
Men, hvis du er på jakt etter fornuften, kan det jo være greit å vite hvor den sist ble observert - og eventuelt ta det derfra.

http://open.spotify.com/track/5BalQQltscPvNRKU71PZDj

idyll på landet

2010-06-26T16:03:00.002+02:00

http://open.spotify.com/track/41lvp54hr8pASt8zGXgWq6

lömö

2010-06-25T23:31:00.003+02:00

endelig en anstendig lomo app for android - optimalisert til å ødelegge bildene etter lomo-estetikkens grunnprinsipper.
coolness!

http://open.spotify.com/track/7KtvhLPfvkzZroUmePf653

dagen Bergen ble en metropol

2010-06-24T22:51:00.003+02:00

http://open.spotify.com/track/74NgyXyetABM3AJSfO9sQ9

lite land, stort selvbilde

2010-06-17T23:27:00.004+02:00

http://open.spotify.com/track/1ujbcTZIj5MSTFZZTgxX2Y

ukulolas

2010-06-10T23:04:00.003+02:00

Jeg var så heldig å få en ukulele i gave for en liten måned siden. Dette er jo ikke noe man får hver dag, og som en hyllest til de glade givere har jeg laget en liten ukulolas.

Løvetannblomstring i Mo og solskinn i Straume

2010-06-07T22:45:00.005+02:00

Det er rammen rundt en perfekt feiring av mater familias. De yngste flyr høyt og lavt, de litt eldre fniser av de som er enda litt eldre, og de eldste mimrer i fred og ro over krigens dager.
En trist glede fyller oss i det vi innser at det var 18 år siden vi sist var her, og en av de litt eldre kniser og sier:

- skal du hjem og skrive om følelser og sånt på bloggen nå? haha!

- ja, hvorfor ikke? dette har jo vært en av årets fineste dager! sier jeg.

http://open.spotify.com/track/3BRAVPsj6Q9N2SLkzRyRCM

Bakgårdspoesi

2010-05-29T16:11:00.002+02:00

http://open.spotify.com/track/2DDfdJd5buL1Ms4bvBmsE3

Årets fineste gave til deg selv

2010-05-28T20:51:00.005+02:00

...får du hvis du bestiller Aftenpostens e-avis-abonnement. Klart jeg skulle ønske det var Bergens Tidende, men de har tydeligvis et par strategiske beslutninger igjen før det blir aktuelt (kan jo hende de er i en prosess jeg ikke vet om enda).

Aftenpostens tilbud er ikke bare dagens ferske avis, det er også tilgang til deres arkiv, og det er her gullet ligger. Samtlige utgaver (etter det jeg kan se) av avisen, morgen og kveld samt A-magasinet, fra 1860 opp til i dag. I tillegg tyder alt på at det er meget bra indeksert også.

Hele produktet blir presentert i en veldig funksjonell flash/java-greie, hvor man kan bla og zoome fritt og ledig. Ønsker man skrive ut enkeltsider eller hele utgaver, er det heller ikke noe problem, de blir da lagret som pdf.

Ethvert fritidsproblem er hermed avløst i ukesvis fremover. Mulig man må være et historikertryne for å verdsette dette produktet, men man skal ikke se vekk fra at nostalgitryner vil få seg et kick også - drømme seg tilbake til en tid da kitsch var den nye vinen, helseskadelige produkter var lov å vise frem, og rømme var rømme - enkelt og greit!

Aftenpostens produkt er muligens mer vanedannende enn det helseskadelige produktet, men heldigvis får man en hel måned for omtrent samme prisen som en enhet av den "elegante gull-pakningen".

http://open.spotify.com/track/3PF60iVPGwQMQAZEcKnW3y

LA Confidential

2010-05-03T21:09:00.013+02:00

Fortreffelig som kindle er, er det dog en ting den aldri vil kunne erstatte; den gode billedboken - eller som de sier i ytlandet, coffe table book - vil for nå og alltid kreve papir, og da mener jeg stort papir.

I dimensjonene 25 x34cm mottok jeg i dag Los Angeles, Portrait of a City.

Det hele var et slags innfall; i en bokhandel i Stockholm stakk den ut av bokhyllen som en dårlig levert avis henger ut av en trang brevsprekk. Dessverre viste det seg at boken kostet det dobbelte i butikken av det den kostet i deres egen nettbutikk, som de flittig reklamerte for ved siden av boken. Jeg ventet selvsagt med å bestille den til jeg kom hjem igjen til moderlandet.

Men hva med boken? Jo, den er lastet med fotografier fra Los Angeles; det er en enestående reise fra slutten av 1800-tallet frem til vår egen tid. Kjente og ukjente ansikter, kjente og ukjente bygninger, realisme, surealisme; alt det man måtte forbinde med Los Angeles, på godt og vondt, er representert i denne boken. Etter å ha sett LA Confidential en 10-20 ganger, kan man si at en del nye brikker falt på plass.

På min vei gjennom boken, kom jeg innom side 473. Her var det at jeg fikk et aldri så lite Deja-Vu. Hvem var denne mannen? Hvor har jeg sett ham før?

Boken er jo ikke noe venstrehåndsarbeid (!?!), så henvisninger mangler det ikke på. Bildeteksten sier at det er tatt av Lawrence Schiller i 1965 og viser forfatteren Ken Kesey i et av sine "Acid Test"-øyeblikk.

Men hvor er bildet brukt siden?

Boken kan forhåndsvises i et lite preview-vindu på produktsiden. Man kan faktisk bla gjennom hele boken, men det blir knapt det samme som å sitte med 3 kilo i fanget.

http://open.spotify.com/track/0bQB8vGtqWOvYu8MKLtMc7

Svar:

2010-04-28T21:51:00.002+02:00

Knausgårds neste kommer 11. juni, men den kommer neppe til kindle - ikke fordi det er umulig, men fordi norske bokhandlere griner på nesen over at de ikke får momsfritak, i tillegg til å skylde på amazon for å være grådig. Jeg kan ikke skjønne annet enn at marginene hos norske bokhandlere er skyhøye, ihvertfall på salg av engelsk litteratur, så kanskje det er på tide at de innser tiden for monopolistisk bokprising er over.
Jeg er jo selvsagt for et momsfritak, men så lenge regjeringen ikke ser solen for sin ipad, stopper enhver rasjonell vurdering opp.

Og alt dette tullet med DRM? Hvordan blir norske bokhandlere bedre når de tvinger leserne over på Adobes digital editions? Hvis de virkelig vil være "åpne", får de vannmerke produktene fremfor å låse dem til Adobe.

For meg er det egentlig likegyldig, siden der er mer enn nok av spennende titler å fylle min kindle med, bøker både med og uten prislapp. Videre vil jeg benytte anledningen til å "hype" opp kindle´en. Den sitter perfekt i hånden, omtrent like lett og ledig som en syltynn pocket med norsk samtidslitteratur a kr 129. På toppen av dette slipper man å bla i normal forstand, og effektiviteten på lesingen øker deretter. Skjermen ser ut som papir, og det meste er bare fryd og gammen - og så miljøvennlig!

Spørsmål:

2010-03-23T18:05:00.000+01:00

Når kommer Knausgårds 5te?

http://open.spotify.com/track/7cJcncD40XtgvU1WZ1QZjD

Våren er her

2010-03-14T22:29:00.001+01:00

Kjært barn har mange navn

2010-03-07T12:00:00.007+01:00

...men er dette et av dem?

Bistro, gatekjøkken, snackbar, kiosk, kro, café... hva er forskjellen?

Ordboken har følgende å si om saken:

kafé m1 (gj fr fra arab, sm o s kaffe) lite, enkelt serveringssted gå på k-

kafete'ria m1 (gj eng. fra sp 'kaffesalg(sdisk)') kafé med selvbetjening

snackbar (utt snakk- el. snækk-; av eng. snack 'matbit' og I bar) spisested der det serveres småretter, leskedrikker o l (over disk)

Tides kafeteria ombord M/F Bømlo må være en slags hybrid mellom kafé, kafeteria og snackbar. Enkelt er det definitivt, selvbetjent avis og brus, samt småretter som tørt rundstykke og tørr lefse. Å omtale det som Tides kafe er nok ellers en alvorlig anakronisme, for der nede har både tiden og pølsene stått stille siden HSD var Bjørnefjordens eneveldige konge.

Det eneste man med stor sikkerhet ikke kan kalle det, er kiosk - ordets opprinnelse tatt i betraktning:

kiosk m1 (fra tyrkisk 'lysthus', opph persisk) mindre (ofte frittliggende) utsalgssted for frukt, sjokolade, leskedrikker, lesestoff o l

- for noe mindre lystig kan jeg ikke tenke meg.

http://open.spotify.com/track/0qxZywX8tIdULuVxWfstpJ

på vei opp

2010-03-03T19:08:00.002+01:00

http://open.spotify.com/track/1fipWcAITenOjA140izDer

mer bortoverski

2010-02-28T19:41:00.006+01:00

Vinteren viste seg fra sin beste side i dag, eller var det våren? Når man krysser de, får man det vi liker å kalle påskevær. Jul, påske eller nyttår, samme det, det var under alle omstendigheter ingen grunn til å ikke ta turen ut.
Første feilen viste seg å være å stille opp utenfor Ulriksbanen kl 12, for det hadde en million andre entusiaster gjort. Fristende som det var å gå opp, valgte jeg å ta køen - som tok halvannen time.
Men alt var vel på toppen - dagen var på alle måter perfekt.

http://open.spotify.com/track/2rvexadoVaebCh1Rtuu0Im

bortoverski

2010-02-25T19:28:00.005+01:00

Selv om jeg knapt er noe fantom, så har jeg i det minste vedlikeholdt nedoverski-ferdighetene mine med minimum en årlig tur i bakken. Bortoverski er det verre med. Sett bort fra natoplanker i militæret, som egentlig faller langt utenfor kategorien ski, så har jeg ikke gått bortoverski siden vinteren 1995.
Nå som snøen er kommet for å bli her i Bergen (OL neste), så tenkte jeg det var på sin plass å blåse støvet av mitt første par med telemarkski. Den gangen ble de solgt i kategorien telemark, i dag hører de nok inn i kategorien fjellski - og fine sådan. De virket etter planen, og litt blå swix var det som skulle til for å gli lett og ledig over Ulriken i ettermiddag.
Banen opp 1530, over vidden og ned Tarlebø. Været var ikke helt der man kunne ønsket, og et øyeblikk så det ut som vi skulle havne i kategorien "skiløpere savnet på Ulriken", men det gikk greit...

Grå hverdag

2010-02-24T22:20:00.003+01:00

Gå til jobb

Være på jobb

Gå hjem fra jobb

http://open.spotify.com/track/5bmlHGoCE6rBsGVHx7RDLi

In the spirit of the Olympics

2010-02-22T20:12:00.001+01:00

Nå som OL herjer over tv-skjermene, føler jeg det er på sin plass med et lite innslag av ski.
Stort sett handler det om skiskyting, langrenn og alpint - men der er jo så mange andre grener også. En av disse, som jeg et øyeblikk trodde var tatt ut av lekene, er fristil hopp. Et øyeblikk fryktet jeg at den hadde lidd samme skjebne som skiballett.

At vi sikkert ikke har noen deltakere i fristil hopp, er vel en av årsakene til at vi ser relativt lite til det også. Såvidt jeg kan huske, var fristil hopp, sammen med kulekjøring og skiballett, en prøvegren i Albertville i 1992 (skiballetten falt av uforståelige grunner vekk). Hopp ble så en "ekte" gren på Lillehammer i 94. Halveis på husk og halveis på google, kan jeg bekrefte at Hilde Synøve Lid tok en bronsemedaje i fristil hopp, mens Tor Skeie fikk en 15. plass i herrenes konkurranse i 94.

Men fristil hopp har lange tradisjoner, og kanskje det rett og slett er slik som det er med mange andre ting: "Alt var mye bedre før".

Men vi må aldri glemme. Heldigvis er det flere enn meg som mener det. Derfor har også et vennlig menneske lagt ut en sekvens fra Dick Barrymores "The Golden Years of Ski Films". Dette er i sin helhet en fantastisk film, og man kan ikke annet enn beundre alle disse menneskene, som ikke bare satte liv og helse på spill, men faktisk gjorde det i blant annet rødstripete neongule tights!

Klippet åpner med Stein Eriksen iført Mariusgenser, som her blir tilskrevet æren for at fristill hopp ble en greie (genseren fikk sitt navn etter hans bror Marius Eriksen).

Så da er det bare til å lene seg tilbake og nyte, alt er severdig, men jeg vil fremheve et noe spesielt hopp rundt 2:05, "svunnen tid" har vel aldri føltes så sterkt som akkurat der...

Blodig alvor!!

2010-02-21T18:08:00.004+01:00

...heter utstillingen på Stenersens samlinger om dagen. Det er en samling høydepunkter fra den norske kunstneriske produksjonen på 1980-tallet.
Mange vil nok mene at 1980-tallet var et sort hull med hensyn til musikk, men selv de grelleste eksemplene på nyromantikk og lambada fremstår som en oase, i en ørken ellers full av gråstein og tematisk virvar, når det kommer til kunsten! Ny-ekspresjonisme er et ord jeg noterte meg på informasjonsbladene som henger rundt i utstillingsområdet. Dette kunne jo faktisk vært interessant, hvis norske kunstnere på 1980-tallet faktisk hadde noe å formidle. Men hadde de det? Der var selvsagt noen få øyeblikk i denne samlingen, men det ble rett og slett for få...
Utstillingen er først og fremst et grelt eksempel på hvorfor norske kunstnere må subsidieres, og hvor galt dette faktisk kan føre avsted.

Trist utenpå og sint inni, gikk jeg videre til Lysverket. I Tårnsalen skulle det være en utstilling av Bjarne Melgaard - et navn jeg har hørt om, i kontroversiell sammenheng vil jeg mene...

Bjarne Melgaards bilder og tema er, etter mitt skjønn, en videreføring av 1980-tallets gråstein jeg nå nettopp hadde kjempet meg gjennom - forskjellen er at gråsteinen her er malt om til en fin sand, som noen kaster i øynene dine. Jeg er ganske sikker på at der er glasskår inni der også, det kjentes iallefall slik ut.

Jeg måtte ned å vaske øynene mine med J.C. Dahl etter denne forestillingen, og først da jeg kom til Mikkel McAlinden i første etasje, fikk jeg gjennopprettet sinnsballansen.

Skilt ved fødselen

2010-02-19T17:01:00.007+01:00

Jeg mener bildene taler for seg selv: Knausgård og Bob fra Twin Peaks, ble skilt ved fødselen. Noen vil vel kanskje si at det er "some kind of new monster: Knausbob!"
Selv velger jeg å se på det som en et positivt karaktertillegg for begges del.

For de faktaorienterte: Frank Silva, som spilte Bob og skremte vannet av en hel tv-generasjon, døde av AIDS i 1995, han var da kun 45 år gammel.
Karl Ove Knausgård er høyst levende.

Ekspresjonisme, (sur)realisme eller pur ekshibisjonisme?

2010-02-18T20:20:00.005+01:00

- Ikke si at du har begynt med Knausgård du også? sa hun.

- Jo, sa jeg. Jeg pattet videre på pipen, røykskyene steg litt, så lå de litt stille, før de sank sakte ned igjen og trakk inn i tweedjakken min.

- Men er du rusk rivende gal? Skjønner du ikke at han bare er ute etter å lure dere alle sammen? jævla saueflokk! sa hun med høy stemme. – Han kommer garantert til å komme med et syvende bind til slutt, hvor han avslører dere alle sammen!

Noen ganger koker det fullstendig over inni meg, litt som en panne full av spagetti eller krabber, vann fylt til randen med lokket på og platen skrudd til 1500 grader. Men jeg slipper aldri all dampen ut, bare letter litt på topplokket og hviner svakt ut et flir. Trodde hun virkelig at jeg hadde tenkt å legge fra meg Knausgård?

- Det er ganske ålreit, sa jeg.

- Jaja, bare vær sånn du, jeg skal i hvert fall ikke lese ham, sa hun på en konkluderende måte.

Selv har jeg tenkt å konkludere om 2000 sider. Frem til det er jeg udelt positiv.

Sail away

2010-02-14T17:45:00.005+01:00

I want more...

2010-02-11T21:06:00.006+01:00

...and thou shalt have!

photo by jens

Hadde jeg vært et av de blokkerte individene som stod på ski med iPlugg i øra, så skulle jeg blokkert meg selv ute med Wilco.

http://open.spotify.com/track/3tGjDR45XGBw4xV7eBnXSo

Gangsperrrrr

2010-02-05T23:26:00.004+01:00

En liten follow up til forrige post.

http://open.spotify.com/track/1Ck7HwAiTvLDSnZrsO57L8

Gutta på tur

2010-02-03T21:04:00.010+01:00

Med en invitasjon til å tilbringe 2,5 dager i Myrkdalen, var det ikke vanskelig å takke nei til et pustehull i hverdagen.
Avgang fra Bergen mandag kveld, god mat, vin og litt film. Deretter to hektiske dager i skitrekket.
Det ble fotografert mye underveis - turens tre deltakere tror jo selvsagt at de fortsatt er 20 år, og gjorde derfor sitt beste for å emulere sine store helter, som Glen Plake, Kevin Rolland og Simon Dumont?!? (ja, tirsdag kveld så vi på Winter X-games).

Uansett, vi synes selvsagt vi gjorde det ganske så bra - den påfølgende strukturelle skaden kroppen er blitt påført, er en liten pris å betale for å holde 30årskrisen på avstand. Men viktigst av alt, var nok at det var et praktfullt vær, tørr fin snø og ingen heiskø.

photo by jens

http://open.spotify.com/track/52a6C9t2VQwpPZ8xcJg6kB

flukt

2010-01-24T22:41:00.002+01:00

http://open.spotify.com/track/56Rcjy13lpcfhNnQ9OVVHX

Ung idealisme

2010-01-16T18:24:00.003+01:00

http://open.spotify.com/track/3wxTNS3aqb9RbBLZgJdZgH

Apeskrekken - dag 166...

2010-01-15T20:57:00.004+01:00

...tror jeg.

Omsorgssvikt? Tja, kanskje, men han ser jo ut til å ta det greit.. nok. Som et preventivt tiltak ga jeg Julius en lekker vinterjakke av beste avisreklame, før jeg dro på juleferie. Bra var det, for det har jo ikke vært det varmeste været den siste tiden. Må han så stå ute på balkongen da? Ja, jeg tror det. Fluene er vekke, men jeg tviler på at han ville like overgangen til tropevarmen her inne.

Ellers kan man vel oppsummere ganske enkelt med at han ikke ser ut til å ha vokst en millimeter. Håper våren kommer snart...

http://open.spotify.com/track/0TPVdDtlJiQV9NzDhPrTeQ

Avatar

2010-01-14T19:23:00.004+01:00

De som er opptatt av film, kan jo umulig ha unngått å fått med seg "the buzz" rundt Avatar. Så var det verdt de 10 zilliardene det sikkert kostet å lage den?
Ja, ikke noe sånn "hopp i taket hei hvor det går i´m going bananaz wild"-ja, men et helt avmålt og balansert ja. Rett og slett en fin film.

2d eller 3d? Filmen hviler ikke utelukkende på 3d-effekter, og jeg hadde nok blitt imponert selv i bare 2 dimensjoner - men når det først er tilrettelagt for det, hvorfor ikke få det med seg? Kanskje fordi du sitter igjen med et fint rødt merke på nesen etter å ha båret et sett sofistikerte 20kroners 3d-briller i 2 timer og 42 minutter? Kanskje fordi du blir svimmel av den norske underteksten som aldri er i fokus?

Så før du løper avgårde for å se Alice in Wonderland, lim på noe mykt akkurat der brillene treffer neseroten. Det får være dagens råd.

Instant astma

2010-01-09T19:57:00.003+01:00

Utrolig deilig å være hjemme igjen! -12, jomruhvit sne og så ren luft at lungene vrir seg i glede. Hørte jeg noen si Øst-Europa..?

http://open.spotify.com/track/7HvX6xZ2AjNPdUp43nHPb9

Constrained wild life

2010-01-08T16:57:00.003+01:00

mer underholdning fra den marine verden

Coney Island Baby...

2010-01-06T22:25:00.011+01:00

or maybe not?

Coney Island Baby - Lou Reed

kulturell krasj

2009-12-27T23:42:00.001+01:00

I dag ble drøm til virkelighet. Hva er vel bedre enn å besøke en ekte tv-location fra en legendarisk amerikansk tv-serie? Dynastiet? Falcon Crest, Twin Peaks? I wish... Men det var ikke så aller verst dette heller.
Flipper! Hvem kan vel glemme den artige delfinen Flipper? Jeg kan tydeligvis det, for i mitt hode snakker alle i nevnte tv-serie med australsk aksent. Men hvor har jeg så dette fra?

For å ikke foregripe begivenhetenes gang ytterligere, skal jeg ta ting fra begynnelsen.
Det var en fin dag, solen skinte og termometeret lå rett under 20-tallet vil jeg tro – ikke for varmt, ikke for kaldt. Vi satte oss i bilen og kjørte mot Miami Seaquaruim, som ligger på den piktoreske (men for all del ikke pittoreske) øyen Key Biscayne i Miami.

Miami Seaquarium er, i likhet med akvariet i Bergen, en tumleplass for ulike vannbaserte dyr. Men mens akvariet i Bergen må kunne sies å tilhøre den gamle skolen, hvor det skolerende elementet er bærebjelken, tilhører Miami Seaquarium den amerikanske skolen, som er all about fun and games!

I prakis betyr dette show! Dansende delfiner og syngende sjøløver. Ingenting slår våtdraktkledde piker som blåser i fløyten og forteller oss at vi ikke må kaste boss i havet, slik at selene slipper å danse rundt rundt på to bein (eller finner) med en colaflaske rullende på snuten. For et folkeslag som helst slår selene sine ihjel med en rusten spiker, er jo synkrone delfiner til takten av Ricky Martin like eksotisk som månelandingen. Men heldigvis skal det mer enn som så til for å vippe meg av pinnen.

Etter det innledende shovet med selene, gikk vi videre til arenaen hvor Flipper ble spilt inn. Showet var upåklagelig – jammen kan de hoppe høyt. Piruetter til tross, det var spekkhogger-Willy som stjal showet, med sine mange tonn og fantastiske evne til å dusje store deler av publikum.

Alt i alt var det en fin dag. Men så var det dette med Australia?
I ettermiddags-tv'ens gullalder, viste TV2 en rekke mer eller mindre stimulerende program. Flipper var så vidt jeg vet et av disse. Men jeg er rimelig skråsikker på at der også må ha vært en australsk tv-serie med et rimelig lignende tema: Far, to sønner, et vidunderdyr, en båt og store mengder bush. Etter litt googling har jeg kommet frem til at der var en serie som het Skippy, som har en vidunder-kenguru i hovedrollen. Er det denne jeg tenker på, eller var det noe annet med en delfin også? Innspill og mimring er velkomment i kommentarfeltet.

Leikanger - ikke bare sure epler

2009-12-15T18:16:00.015+01:00

...neida, Leikanger er også et mekka for statlig og fylkeskommunal administrasjon. Som statsansatt ligger det i kortene at man før eller siden blir sendt ut på en pilegrimsferd til denne sognepletten av en kommune. En tur hit er det man må kunne kalle et skikkelig dagsverk! Avreise 0745, retur 2359.
La oss være litt skjematisk og bryte dagen opp i tørre fakta:
Bergen - Flesland i morgenrushet, ca 45min.
Flesland - Haukåsen, ca 20min.
Haukåsen - Sogndal, ca 30min.
Sogndal - Leikanger, ca 25min.
Tilsvarende returtider.

Takket være heller ugunstige transfer times og ugunstig vær, blir disse fire timene fort multiplisert med seg selv, og vips er man oppe i drøye 16 timer.

Det hele begynte så bra, lav flyging over det jeg tror må ha vært Vikafjellet. Deretter en busstur gjennom snøkledd skog mot Sogndal, en times vent på Sognesenteret og så en 20 minutters busstur til Leikanger, eller Hermansverk?
Om det virkelig heter Leikanger eller Hermansverk, er for meg fortsatt en gåte. På bussbilletten min står det "Knausen".

På knausen har man reist Statens hus, et flott stort hus i lys mur og stein - som hadde glidd rett inn i Oslo. Oppe på knausen kan det derimot se en smule ensomt ut, men den monumentale effekten blir jo tilsvarende. Min avtale var i fylkeskommunens hus, så jeg spasserte 100 meter ned fra knausen og fant min adresse.

Etter endt gjerning var det retur til Sogndal, venting, og så flybuss opp til Haukåsen igjen. Mørket var falt på, hvilket gjorde den obligatoriske "deer encounteren" til et gjevt skuebrød - til musikken fra bussens langlys, danset Bambi lett og lekent over veien og inn i skogholtet.

Snøveæret hadde nå tatt en vending mot det verre, og det var lite optimisme å spore blant personalet på flyplassen. Klokken var blitt 1730, i underkant av en time til avgang.
Klokken 1905 satt vi der fortsatt, både de som skulle til Bergen og de som skulle til Oslo - flyene hadde nå offisielt passert over våre hoder, uten å komme ned. Samtlige passasjerer ble derfor dirrigert tilbake i flybussen som skulle ta oss ned til rutebussen til Bergen, en rutebuss som tidsmessig var farlig nær ved å passere i hovedveien. Skynda på nu!

Som kjent (eller ikke), ligger Haukåsen flyplass på en ås(!), som rager 500 moh. Dette gir veien en naturlig helning ned mot Kaupanger. Kombinasjonen av glatt føre og hard nedstigning er sjelden en god en, og det skulle vi smertelig erfare denne mørke desmberkvelden.

I den siste krappe svingen på veien ned, bestemte bussen seg for å slippe taket på underlaget. Bussen skled sakte mot kanten, som ikke hadde autovern, men derimot en 100 til 200 meters snarvei ned til Kaupanger. Livet passerte i revy, men kom heldigvis ikke til andre akt. En betimelig plassert grushaug på ca 50cm, ga bussens støtfanger en ripe og alle passasjerene en ny vår. Dessverre var det ikke tid til å puste ut, så bussjåføren begynte å bakse med reversen for å få oss videre. Dette resulterte i et par sekunder til med unødvendig høyt adrenalinnivå hos de fleste passasjerene, men vi kom ned.
Stor var derfor gleden over å stige over i en buss som så skulle kjøre på nullføre til Bergen, og i tillegg rekke kveldsstengte tunneller. Heldigvis reddet den meget vennlige bussjåføren stumpene av en miserabel dag ved å skysse meg frem til mitt nærmeste busstopp.

Sogn og Fjordane er et fint fylke - framtidsfylket - så misforstå meg rett når jeg konkluderer: Pilegrimsferd er som oftest noe man gjør en gang i livet, og jeg skal ikke gjøre noe for å endre det så lenge det står i min makt.

Svart/hvit-film som ikke følger spillereglene?

2009-12-09T22:48:00.012+01:00

Tenkte jeg kunne legge ut et par bilder fra svart/hvit-filmen jeg hadde med til Spania. Pussig nok kommer den alltid ut forskjellig - og som oftest rik på farge, om enn noe begrensede toner. Ikke at jeg noensinne har forsøkt å fremkalle i kaffe (ja, det er de som gjør det også), men sluttproduktet hadde kanskje sett slik ut?

Turboturisme

2009-11-29T20:05:00.013+01:00

Siste dag på veien skulle vise seg å bli en virkelig tour de force. Når jeg tenker på at jeg faktisk hadde en plan om å gjøre Granada – Gibraltar – Malaga på en dag, må jeg bare le. Det er lett for å underdimensjonere når man leser kart på google,og ta tidsutregningene at face value.

Heldigvis hadde jeg delvis innsett dette før jeg reiste. Avgang ble derfor fra Granada mot El Chorro, med en opsjon på Ronda. På veien mot El Chorro kjørte jeg gjennom Antequera. Klokken var ikke mer enn rundt 11, så jeg fant ut at jeg godt kunne ta en stopp her. Mest fordi det så fint ut, og at der var en Alcazeba (festning) godt plantet på byens høyde. Det var få besøkende og god plass der oppe, og utsikten var upåklagelig. Det følger selvsagt en lang historie med byen og borgen, men den får spesielt interesserte oppsøke på egen hånd.

Fra Antequera gikk veien videre mot El Chorro. Et feilskjær i første kryss holdt på å sende meg rett vest (som faktisk var mot øst), men jeg tok meg fint inn igjen. Herfra var veien rolig og lite trafikkert. Da det nærmet seg El Chorro, gikk veistandarden over i det man i Norge kaller «Nasjonal turistvei». Fordelen med slike veier og deres tilhørende minimale trafikktetthet, er at man virkelig kan stoppe akkurat der det måtte passe for å forevige landskapet. Jeg kom inn over El Chorro fra et høydedrag i sør – nydelig.

Da jeg passerte gjennom kjernen av landsbyen, var det overfylt av folk i hjelm og klatresele. De var nok på vei mot Caminito del Rey – et sted man egentlig bare bør se og ikke røre (med mindre man ikke har livet kjært, eller et enormt adrenalinbehov. Jeg nøiet meg med å kjøre vestsiden av dalen opp mot en sving, hvor man ser rett over på Caminoen – og der så jeg opp til flere friskuser som klamret seg til fjellet. Angivelig kan man bli belønnet med mulkt på 6000 euro hvis man blir tatt der oppe, men det er vel bare en bonus for de spenningssøkende.

Min rute gikk til å begynne med etter The Rough Guide's anbefaling, men jo nærmere jeg kom den, jo mer gikk den i oppløsning. Jeg fant frem til siste kjente punkt i boken, men var litt usikker på fortsettelsen. No harm done – jeg kunne brukt en 2-3 timer på å komme meg opp på en topp der og fått utsikt ned i Garganta el Chorro, men istedenfor tok jeg livet med ro rundt Guadalhorce-reservoaret. Perfekt harmoni.

Klokken var nå passert 3. Det var for mye tid til å kjøre ned til Malaga, samtidig som det kanskje var litt for lite tid til å få med seg Ronda. Valgets kvaler – jeg valgte Ronda.

Vel fremme fant jeg et parkeringshus ved stasjonen. Dette viste seg å være en smule usentralt, så det ble litt trasking ned til hovedattraksjonen, som er en bro over en fantastisk dyp kløft som skrur seg rett gjennom byen. Og her var det at turboturismen slo inn. Løpe over broen, ned til bunnen av turstien nedenfor broen og så full fart opp igjen. Planen var å komme seg lengst mulig på vei mot Malaga før det ble altfor mørkt – i alle fall så langt som Autopista 7. Dette gikk nesten. Mørket slo inn for fullt på vei ned mot Marbella, og det hjalp ikke mye at en politibil to ganger gjorde sitt beste for å spise støtfangeren min. Vel nede på motorveien var det bare velstand helt frem til utkanten av Malaga.

X-momentet. Jeg visste at jeg skulle levere bilen i nærheten av jernbanestasjonen. Det jeg ikke visste, var at graving i vei og syke kjøremønstre er verre i Malaga enn Bergen. I tillegg var det dette med å underdimensjonere kart. Jeg hadde selvsagt sett for meg at dette var piece of cake – og hvor mange biler kan det egentlig være på veien nede i Spansk solby? En million omtrent.

For å gjøre en lang historie kort, så tror jeg at jeg kommer til å ha mareritt i lange tider om turen fra siste bensinstasjon og inn til Hertz` parkeringsplass, som faktisk lå inni et gigantisk kjøpesenter på jernbanestasjonen, to etasjer under jorden. Etter å omsider funnet jernbanestasjonen, rettet jeg bilen mot taxi-holdeplassen hvor jeg ble stoppet av en sikkerhetsvakt som jeg kjørte rett på, deretter skrek jeg febrilsk «Heeeeeeertz!», til hun forstod meg og veivet meg ned i garasjen.

Det var blitt sent, og jeg var egentlig for trøtt til å ta innover meg at hotellrommet var av en meget ringere kvalitet enn de foregående dagene. Men aldri så gale at det ikke er godt for noe. Små hoteller har sjelden en ”no-policy” på ekstratjenester, så det var ikke noe problem å ha bagasjen liggende i resepsjonen neste dag mens jeg utforsket Malaga.

Malaga og Picasso

Jeg benyttet sjansen til å sove til nærmere 9 siste dagen. Rett og slett fordi man har mistet litt av gnisten når man er kommet til siste dag av reisen, fordi man er relativt mettet med inntrykk. Men jeg hadde en oppgave i Malaga, så jeg måtte ut en tur.

En kollega av meg hadde et ønske, hvis mulig, at jeg gikk på ”The English Cemetery” og tok et bilde av et minnesmerke for et tysk skoleskip, Gneisenau, som sank rett utenfor havnen i 16. Desember 1900. Ved inngangen til kirkegården, var jeg forpliktet til en lengre samtale med den engelske bestyreren, men det var bare hyggelig det.

”The English Cemetery” er ikke utelukkende for engelskmenn, men ble opprettet for de som ikke bekjente seg den romersk-katolske tro. Jeg spurte om der lå noen nordmenn på kirkegården, men det kunne han ikke svare på. Etter å ha vandret litt rundt og sett både finner, svensker og dansker, dukket det til slutt opp en nordmann, eller nordkvinne. Hennes navn var Gudrun Collett, f. 14.2.1890, d. 19.11.1961.

Nå som jeg har kommet hjem igjen, fikk jeg muligheten til å finne ut mer om hvem denne Gudrun Collett var. Det viser seg at hun ikke var noen hvemsomhelst. Hun var født von der Lippe, som i seg selv er en pen stamtavle. I tillegg til dette ble hun gift med Emil Collett i 1910. Men hvem var så denne Emil Collett? Jo, det var mannen som fant opp Sana-Sol!

Kirkegårdbestyreren gjorde ellers sitt beste for å selge noen brosjyrer til meg, som han sa: ”not because I want to sell you this” - men han var god, så jeg endte opp med en alternativ historiefolder om Malaga.

Etter dette besøket fikk jeg meg en liten matbit over gaten. Så tok jeg turen opp mot Alcazabaen og Castille Gibralfaro. Erfaring fra de andre stedene jeg har vært denne turen, er at Spania verdsetter sine turister og gir dem gratis adgang til sine nasjonalskatter. Jeg hadde to euro igjen i kontanter, som jeg hadde avsett for bilettautomaten til flytoget. Adgang til Castillioen og Alcazabaen var svimlende 3,45, som jeg gladelig hadde betalt hvis de tok kort. Damen som administrerte billettsalget så oppriktig lei seg ut på mine vegne, da jeg sa at jeg ikke hadde cash - men ikke mer enn at business is business, as usual - før hun sendte meg ned igjen med halen mellom beina.

Synd for dere, tenkte jeg og gikk på Picassomuseet istedenfor. Foruten om en flott samling Picassomalerier, var der et midlertidig utstilling av en sveitsisk dadaist/avantgardist ved navn Sophie Taeuber-Arp.

Alt i alt en fin dag. Jeg gikk tilbake til hotellet og plukket opp bagasjen, vendte nesen mot jernbanestasjonen og ankom flyplassen i god tid til en time i innsjekkingskø. Viva Espana!

High Sierra

2009-11-26T21:20:00.009+01:00

Da jeg våknet i dag og kikket ut vinduet, forsikret jeg meg selv om at den fukten i veien og på vinduet måtte være kraftig morgendugg. Uheldigvis ble det etterfulgt av raske vindusviskere på bilene som passerte. Altså, regn!

Dette var et skår i gleden for mine planer om å bestige Veleta, en av tre store i Sierra Nevada. Nå kan du gjerne si at regn aldri har skadet noen, men den medfølgende tåken er sjelden av det gode for slike prosjekt. Men opp i høyden hadde jeg bestemt meg for å dra, så det ble en biltur opp til skianlegget Solynieve.

En velholdt vei fører en raskt ut av Granada og opp i Sierra Nevada. Utsikten ble stort sett bare bedre og bedre for hver sving, og jeg tok meg god tid med mange fotostopp underveis.

Ved 2200 moh treffer man på skibyen Solynieve, en klassisk skråning overfylt av leiligheter og litt for høye hoteller, samt alt utført med alpearkitektur. Noe spesielt vakkert er det ikke, men det gjør nok nytten i sesongen. Sesong var det iallefall ikke nå, stedet var fullstendig renset for alt annet enn en håndfull håndværkere, som arbeidet på spreng foran sesongåpningen.

Etter en rask runde, gikk jeg i bilen igjen og svingte inn på veien som fortsatte videre oppover. Denne endte omsider på en relativt tom og tåkelagt parkeringsplass med en håndfull stengte salgsboder. Jeg parkerte ved siden av den andre bilen som stod der og undersøkte nummerskiltene, de var britiske. Bak bilen, i le av en bod, stod et ektepar og kokte opp vann på en bærbar stekeplate. Jeg hilste og ble umiddelbart tilbudt en kopp varm kakao, som jeg med glede takket ja til. Vi hadde en liten prat om vær og vind etc. De hadde hus/leilighet i regionen og hadde reist opp hit mange ganger tidligere osv.

Fra parkeringplassen var det sikt nok til å se en mariastatue noen hundre meter skrått oppover i lendet, så jeg bestemte meg for å gå opp til den, men ikke lenger. Det er få ord som kan beskrive dagens utsikt (jeg hadde sikkert sagt det samme hadde det vært en skyfri dag).

Lite å se og lite å gjøre, førte meg ned igjen til hotellet, hvor jeg parkerte bilen før jeg tok en buss til Centro Ciudad. Granada har sitt å vise frem, trange gater, gamle bydeler, store katedraler og grønne parker. Jeg stoppet opp ved Rio Genil, som har grønt vann.

Som en finale på dagen, tok jeg bilen ut igjen for å undersøke det lokale kjøremønsteret på kveldstid. Destinasjonen var Carrefour hipermercado. Der er mange myter rundt spanjoler og trafikk/bilkjøring. Det er uten tvil ikke det samme som å kjøre til Lagunen, men det er liten tvil om at det finnes mange steder som er verre enn Spania.
Hva jeg kjøpte? Jeg holdt på å kjøpe en bilbane og sixpack med kinderegg - men det ble med en flaske vann, to øl og en sjokolade.

Veien til Alhambra

2009-11-25T21:42:00.013+01:00

I morges stilte jeg frisk og rask utenfor kontoret til Hertz i Alicante. Energisk som jeg var, presterte jeg å være der 10 minutte før betjeningen var kommet også, men siden jeg var først (og alene) i køen, gikk det fort å få utlevert nøkkelen til min "Polo eller lignende". Lignende viste seg i dag å være en Peugeot 207 diesel, som på ingen måter var noen skuffelse. Den klarte de 120kmh som motorveien krever, samt hadde cd-spiller - så hva mer trenger man da?

Etter å ha kommet levende ut av Alicante sentrum og ut på motorveien, var det plankekjøring. Solen stod og landskapet var "breathtaking". I Guadix, som er ca 100km før Granada, stoppet jeg på en "camino servicio" og tok et bilde av bilen, samt de fantastiske fjellformasjonene rundt en dyp kløft som skar gjennom landskapet.

På det siste stykket inn til Granada, kjørte jeg gjennom et furukledd dalføre som såvidt minnet om hjemlige trakter.
Inn mot sentrum av Granada begynte trafikken å tetne litt til, men takket være litt forhåndplanlegging gikk det hele relativt greit. Hotel Real del la Alhambra ligger på enden av en hovedvei ved en rundkjøring, så det skal en del til for at det går galt.
Etter å ha sjekket inn spurte jeg resepsjonisten om det var komplisert å komme seg inn i Alhambra. Hun, i likhet med andre, mente at jeg bare kunne glemme det på ettermiddagen og at jeg burde stille utenfor billettluken kl 08 neste morgen. Lite villig til å endre min opprinnelige plan, skiftet jeg sko og satte kurs mot Alhambra.

På veien opp støtte jeg på en mann med fire hunder og en gulltann. Jeg hadde så min første spanske konversasjon med varighet over to sekunder, nærmere ti minutter stod vi der og pratet om mer eller mindre alt og ingenting. Å kalle det en spansk konversasjon er kanskje også å strekke det langt, det var vel mer en latinsk samtale med litt germanika der det passet seg. Men det viser kun at velvilje og litt kropsspråk løser det meste. Foruten å vise meg kirkegården, katedralen, veien til Alhambra og "camina rapid do ciduad", snakket han også om sin bror i "Finlandia", et eller annet om "Hollandia" og sine egne dager i Østerrike.

Meningsfullt som det var, valgte jeg etterhvert å si gracias, adios og hasta la proxima. Jeg fortsatte så opp til billettluken på Alhambra. Her var det selvfølgelig hverken kø eller problemer med å komme inn. Den eneste begrensningen man har er et tidspunkt man må forholde seg til: tidspunktet for når man får gå inn i Palacio Nazaries. Nazaries er det "store" i Alhambra, og det er derfor regulert hvor mange som får gå der samtidig. Jeg hadde inngang kl 16. Det ble derfor en tur gjennom hagen før jeg fikk komme inn.

Etter Nazarius gikk jeg inn i La Alcazaba, som er et fantastisk festingsverk som bringer en litt opp i høyden og gir en bedre oversikt over hele annlegget.

Fordi klokken nå nærmet seg stengetid og jeg var i den sørlige delen av anlegget, ble det ingen tur i "Generalife". Hvis man vil, kan man nok fint klare å bruke en hel dag i Alhambra, men jeg var mer enn fornøyd nok med det jeg så. Ettermiddagen viste seg jo faktisk å være en nydelig tid å besøke anlegget. Ikke bare var det lite folk, men man fikk også med seg solens avgang mot vest.

Fra det punktet spasserte jeg ned gjennom trange gater til sentrum, før jeg satte kursen østover mot hotellet igjen. Underveis fikk jeg sett litt av byens "street art".

Bybanen

2009-11-23T18:11:00.006+01:00

I dag har jeg prøvekjørt bybanen - ja, det er helt sant! I Alicante har de bybane, men her har de bestemt seg for at en spade er en spade, så derfor heter det "tram".

Sett bort fra det, så er bybanen her nøyaktig lik den vi skal få i Bergen. Det var derfor med stor spenning at jeg løste billett fra Plaza Puerto del Mar til Lucentum. Det par første 100 meterne gikk ulidelig sakte, men det tok seg opp etterhvert. Ellers var det rent og pent og ingen tegn til urbane graffiti-hipsters med oppmerksomhetsbehov.

Banen hadde også billetteringsmaskiner ombord istedenfor på stasjonene (med unntak av endestasjonen). Dette har vel både sine fordeler og ulemper. Jeg ser for meg at det kan bli litt trangt og kaotisk å løse billett ombord på Danmarksplass i ettermiddagsrushet. Samtidig er det nok stor fare for at automatene langs Bybanen i Bergen kommer til å bli knust i fillebiter en etter en.

Som fryktet var Lucentum i museumskategorien og ergo stengt siden det var mandag. Men turen ga et lite innblikk i det danderte og fredelige forstadslivet i Alicante. Veien tilbake til sentrum gikk på en annen linje som endte under jorden.

Deretter hadde jeg vandring ut til et spøkelseshus av en annen verden. Panoramis er et "velferdssenter" i den vestlige enden av Alicantes marina. Ideen var nok sikkert god da de bygget dette en gang på tidlig 90-tall, men stedet var nå innhyllet i tåke av nedgangstider og forfall. En tivoliautomat sendte ondsinnet latter gjennom de enorme hallene, og det ikke-eksisterende lyset fra de stengte butikkene ga lite håp for fremtiden.

På veien tilbake fikk jeg et blikk av Middelhavet (strengt tatt gjør man det hele tiden her).

Fordommer og sånt

2009-11-22T00:56:00.012+01:00

Nå som jeg har fått den unike muligheten til å reise til Alicante, og ikke minst rapportere fra Alicante, er det en stor glede å kunne slå hull på noen myter, samt bekrefte andre.

hemning f1 el. m1 (av hemme) manglende evne til fri utfoldelse på grunn av angst, usikkerhet el. mindreverdsfølelse.

Nå var det ikke et charterfly vi tok ned her, men det er ikke fritt for at folk oppfører seg likedan når de skal til Spania - og dette skyldes nok moderate omstillingsproblemer hos enkelte mennesker som er vant til charterturismens evige grisefest. Når flyvertinnen helt klart annonserer at "smoking is not allowed before you are outside of the terminal building", så betyr det selvsagt at man tenner røyken ved baggasjebåndet, samtidig som man snakker til andre folks baggasje og velter en tralle eller to. Som seg hør og bør altså, en god start på en spaniatur.

Etter at de første vanskene var overstått, viste Alicante seg å være et meget behagelig sted. En lunsj ble inntatt, før jeg tok på meg vandreskoene og gikk opp til Castillo Santa Barbara. Herfra tok jeg temperaturen på Alicante by night, med et par skumringsbilder. Deretter støtte jeg på noen fra mitt reiseselskap, som resultererte i en kveldsvandring langs stranden.

Kvelden ble avsluttet med litt mat og noen øl på et av det lokale Cerveciariene.

Analoge London

2009-11-14T20:12:00.008+01:00

High society

2009-11-11T01:22:00.002+01:00

I dag håndhilste jeg på Princess Anne. Jeg var forberedt på at det kunne komme til å skje, men ble likevel helt perpleks og stiv som stokk, så det eneste som kom ut av munnen min var et slags "blurgh ah", mens jeg kanskje burde ha sagt "a pleasure to meet you your royal highness". Better luck next time.

Galtwort etc.

2009-11-09T21:58:00.015+01:00

Det tar ikke lang tid før man føler storbyen tar kvelertak på en, hva er da mer naturlig enn å en reise ut på landet?

Nå var det vel ikke helt tilfeldig at jeg valgte å ta toget ut av byens jag og mas, men mer for å besøke deler av familien man ikke ser altfor ofte. Min kusine, som normalt bor på andre siden av atlanten, er dette året student ved Cambridge. Cambrigde er en by innhyllet av historie, myter og sorte kapper. Noen landsby er det jo ikke akkurat, men trygt å si at det er litt mindre enn London. Reisetid fra Kings Cross station var 60minutter.

Vel fremme, gikk jeg inn mot sentrum hvor jeg traff min guide for dagen. Med studentkortet høyt hevet, gikk vi inn og ut av Kings College, Pembroke College, Trinity College, St. James College og Queens College. Monumentalt er et dekkende ord for det visuelle, og det er en HarryPotterish aura over det hele. Uten å rakke ned på de andre, må det vel sies at Kings College rager høyt, spesielt kapellet.

Ellers er "punting" et stikkord for Cambridge. "Punten" er en båtkonstruksjon med flat bunn og rektangulær baug. Tidligere brukt til transport, men i moderne tid foretrukket som "leisure"-vehicle i Cambridge og Oxford.

Punt eller no punt, konklusjonen må være at Cambridge er en by med sjel og mange fine fotomotiv.

Klokken 1815 var jeg på vei tilbake mot storbyen igjen. Ved ankomst til Kings Cross fulgte jeg skiltene mot undergrunnen, som helt opplagt sendte meg på en god omvei gjennom St Pancras international. Men det var jo i seg selv også en opplevelse. Der flyreisen nå ifølge Arne Hjeltnes har mistet sin elitistiske sjarm, tror jeg toget har overtatt. Eurostar er den nye vinen og St Pancras det nye Fornebu. God tur!

Storbyen kaller

2009-11-08T20:18:00.020+01:00

Da det dukket opp et aldri så lite påskudd til å ta en tur over kanalen til London, var ikke jeg sen med å finne en passe billig flybillett.

Etter et insjekk/baggasje-kaos intermezzo på Flesland, fant jeg meg fort til rette i sete 2f på 920-flyet. I Norwegians in-flight magazine, skriver Arne Hjeltnes om "den gangen" flyreiser var en slags magisk klassereise. Fornebu, Kastrup og de hemmelige kodene i internasjonal oppførsel. Tiden han skriver om, var den tiden da 2f garantert ga godt med rom mellom kneskålene og ryggen til 1f. Sånn er det dessverre ikke lenger, så langt ifra. Til alt hell var 2d og 2e ledig, og jeg fikk litt ekstra boltreplass.

Deretter var det plankekjøring, for ikke å si skinnekjøring. I Clapham gikk jeg av og ble møtt av min vert for oppholdet. Vi reiste så videre inn til London Bridge, hvor vår endelige destinasjon var "Winston Churchill's Britain at war experience". Et museum lastet med memorabilia fra 2. verdenskrig, med fokus på livet i London under de tyske bombetoktene.

Besøket endte i museumsbutikken som seg hør og bør, men jeg fant dessverre ikke en kjøleskapsmagnet med teksten "Keep calm and carry on", de hadde kun "Tea revives you". Jaja, another time.

Etter dette tok vi tuben videre til Canary Wharf, hvor vi spiste noe chips-basert mat på en fin brun pub. Puben var tydelig merket som en "Doubles bar, singles only on request". Jeg måtte tygge litt på det skiltet før jeg ble innviet i svaret: herfra slipper du ikke ut uten 2 i promille!

Vel, vi slapp unna med en halvliter. Det kan jo kanskje ha vært fordi det var søndag ettermiddag. Planen herfra var så å få seg en tur med "The light rail" fra Canary Wharf, men den var stengt for vedlikehold. Aldri så gale at det ikke er godt for noe, antall ulike togturer var tross alt farlig nær ved å komme opp noe som får reisen min til å høres ut som en medlemstur for jernbaneklubben.

I morgen blir det tur til Cambridge, med tog...

Høsttur på byfjellene

2009-10-28T20:01:00.004+01:00

Noen bilder fra siste tur over Rundemannen for i overkant av to uker siden. Høstfargene var ikke på sitt sprekeste enda, men en fin tur var det uansett.

Kommunen arbeider for tiden med å sette i stand turstien fra Tarlebø til Rundemannen i opprinnelig stand. Med det mener de slik den ble laget på 1920-tallet, hvis jeg husker riktig. Prisverdig ja, men praktisk? Tja, det blir ikke mye plass for passering før det har gått et par år og stien er tråkket ut og delvis erodert vekk, men det er jo i det minste pent. På en annen side, så har vi jo både byparken, Arboretet og store deler av Fløyen, for de som ikke liker en humpete fjellsti...

isdalen

ny tursti fra tarlebø til rundemannen

rundemannen

autumn leaves

nerdeinnlegget

2009-10-24T00:24:00.002+02:00

Er du en av de som har bekjentskaper som signerer epostene sine med: "denne eposten ble sendt fra min blackberry", eller: "meldingen er skrever på min iphone"?

Vel, denne posten ble skrevet på min htc tatoo - og det var ingen dans på roser!

Så neste gang du får en av disse meldingene, tenk da ikke: "for en tullebukk!" Men tenk heller: "for en supertulling, som bruker en halvtime på å skrive 4-5 setninger."

Ellers er jeg storfornøyd med telefonen - og øvelse gjør mester :)

Norge i Sverige

2009-10-09T23:16:00.003+02:00

Det er vel på tide å komme med en kort oppdatering vedrørende tidligere nevnte tv-program Radioskugga, nå som jeg er på vei inn i andre sesong.

Jeg fikk lettere panikk etter fem minutter inn i pilotsepisoden, frykten for at jeg virkelig hadde sprengt tabbekvoten for DVD-kjøp hang lavt over stuebordet. Heldigvis tok det seg opp etter hvert, og jeg kom in the mood relativt fort. Seriens magiske oppskrift var rett og slett å skamløst kopiere historier fra Northern Exposure og sette det til musikk tatt rett ut av Twin Peaks.

Men så over til innleggets tittel: Norge i Sverige. Man behøver ikke være noe større geni for å se at "Bakvattnet", seriens handlingssted, ikke er i Sverige. Selvsagt er det i Norge, hvor skal man ellers et svensk tv-team finne fjord og fjell uten å reise til Alaska? Til Lærdal såklart!

Jeg lurte lenge på hvor de kunne ha filmet dette - spesielt etter å ha sett en annen fin svensk tv-serie for ikke så lenge siden, "God morgon alla barn", som også bar mistenkelig preg av å ikke ha vært filmet i Sverige.
Men Lærdal? Det hadde jeg ikke sett for meg. Ikke spør hvorfor. At det faktisk var Lærdal, er det kun IMDB.com som bekrefter, jeg har ikke funnet noen andre ledetråder. Men det virker rimelig nok når jeg ser godt etter.

Så sånn gikk det altså til. Mon tro om det fortsatt finnes noen i Lærdal som husker det? Det må ha fortont seg som en internasjonal og eksotisk begivenhet, det var jo tross alt før de fikk verdens lengste biltunnel! Det er vel tvil om at jeg må ta en sving nedom Lærdal sentrum neste gang jeg er på de kanter.

No train to Stockholm

2009-10-05T21:22:00.010+02:00

Det eg her skal fortelje er ein historie frå røynda, men eg er i et nynorsklitterært lune i kveld (det må vere på grunn av fullmånen), så det blir ein ekstra vri.
For å lage ein liten innleiiing, har eg snurra nokre imaginære bilete gjennom hovudet mitt, eg må ha dei til hjelp .

Settinga er ein liten by, eller meir som eit boligkompleks i ein forstad - eit perfekt døme vil vere den frå Edward Saksehand. I denne byen bur det fleire lykkelege familier, dei smiler i kapp med solen rett som det er.
Det er søndag. Heimefrua i hus nummer 1 rettar litt på fuglereiret ho har på topplokket, så roper ho.
- Trygve! kor er du? der er inkje svar å få frå Trygve.

I huset til naboen hendar det same.
- Einar kom her! skrik ho mot garasjen.
Men han kjem ikkje...

Ein kan no høyre det nedover heila gata
- Wilhelm! - Kåre! - Gunnar!
men ingen kjem, ingen svarar. Kor er dei?

Det er no eg kan avsløre løyndomen. I ein stor idrettshall på Slettebaken, i bydelen Landås, i Bergen, samlast menn i sin beste alder - minst ein gong i året.
Og der er dei alle mann, Trygve, Leif, Kåre, John osv. Men dei er ikkje aleine. Trygve Jr, Leif Jr, Kåre Jr. osv, er og med - iallfall opp til dei blir 16, då legg dei fleste dette ritualet til side. Men det ligg latent heilt fram til dei igjen vaknar, som vaksne menn i den lisle forstadbyen.

Vi er då fremme ved avsløringa - tada! (litt trommevirvel... sssss)
Modelljernbanemesse!

Ja her var litt for båe store og små, og noko attåt. Store sirklar av skinner plassert på høge bord, nokre tydelig avgrensa med gjerde, slike ein mellom anna brukar på flyplassen. Ja, ein vil jo ikkje at noko skal gå knas?
På innsida av desse sirkulære oppsatsane, står eit arsenal av fokuserte menn med kvar sin styrekonsoll i handa. Dei utvekslar korte og konsise ordrar.
- Eg sendar ho inn på spor 2 no, tar du over?
- Den e grei, eg har kontroll.
- Kven har colaen?

Slik går dei, fram og tilbake, rundt og rundt. Borte i kroken er eit lite bord, bygd i ein høgd som passar dei minste. Der kan dei kjøre lokomotivet Thomas i ein liten sirkel, før dei tar til å hyle - der er jo fleire som vil prøve.
Og slik rullar dagen, for ikkje å seie heile helga, forbi. "Det går alltid et tog", seier dei hos NSB, medan andre liker å seie at "toget er gått". For min del ligg toget trygt plassert i eit skap, meir blir det liksom ikkje av den hobbyen. Då er det ekstra fint å kunne drøyme seg vekk på messa, til den hypnotiserande lyden og lukta av ekte modelljernbane.

(tittel på innlegget var ein referanse til ein fin song, om du undrar)

Litt om hvert - og en dose dannelse

2009-09-29T19:28:00.008+02:00

Det går langt mellom hver gang man hører en virkelig oppsiktsvekkende uttalelse, en som slår skikkelig hardt og får en til å boble over av, ja... et eller annet.

Ingeborg Moræus Hansen kom med følgende slenger på slutten av et innslag om seniorer og internett, på Dagsrevyen idag:

"Det er like dannet å gå på internett, som det er å gå på biblioteket"

Øvrige kommentarer føles overflødig.

Så over til noe annet. Nå har jeg gjort det igjen, fiklet med fortiden. Jeg og de mange tusen andre ofrene for tv-revolusjonen - fremveksten og normaliseringen av den snakkende boksen - er proppet med gode og dårlige minner fra flimrende høytider som påske og jul, men også fra mindre høytidelige stunder som mandag kveld, tirsdag kveld, onsdag kveld...

Påskekrim var jo, og er fortsatt en godt etablert institusjon. Klart det var litt enklere den gangen man kun hadde en kanal å forholde seg til, men uansett, spennende var det. Eller var det det?
Da markedsavdelingen i NRK for et par år siden skjønte at det lå penger i folks svekkede hukommelse, satte de igang DVD-pressen. Ut i den andre enden kom tidløse titler som Rød Snø og Malstrøm. Jeg var en av de som bet på og ukritisk slengte 159kr i disken på Platekompaniet.

I etterpåklokskapens navn, kan man vel si at det ikke var en av mine beste økonomiske disposisjoner. Men lærer man av sine feil? Sjelden. Da jeg nå oppdaget at den svenske tv-serien "Radioskugga" var gitt ut på DVD, slo jeg umiddelbart til.
Hvis jeg husker riktig, så fylte denne serien det enorme hullet som hadde oppstått i tv-skjermen etter at Twin Peaks og Northern Exposure hadde hatt både premiere og tatt en ekstra seiersrunde. Men kan det være at hukommelen min har spilt meg et puss, akkurat som tilfellet Malstrøm? Jeg krysser fingrene og håper på det beste - DVD´en er på vei.

Høsten er her, kom deg ut!

2009-09-22T22:44:00.006+02:00

Du ligger på sofaen, med fjernkontrollen i hånden, klar til å sette en overdose med Baywatch. Akkurat når ting ser ut som de ikke kan bli mørkere...

Men så oppdager du at du kan ta en tur ut i vinden, kjenne på regnet - og oppdage at det definitivt er mørkere utenfor... og det er jo en aldrig så liten trøst.

Svezia, inferno e paradiso (1968)

2009-09-19T23:07:00.017+02:00

Bloggen strekker seg nå ut i nok en kategori, film. Men jeg måtte bare, hva skulle jeg ellers gjøre etter å fordøyet et verk, hvis estetiske og narrative rekkevidde er... ja, helt utenfor rekkevidde.

Filmen er som overskriften her sier, Svezia, inferno e paradiso - eller som den heter på engelsk: Sweden, heaven and hell. Men før jeg går løs på innholdet, skal jeg ta for meg hendelsesforløpet som resulterte i at den gikk på skjermen min i kveld.

Jeg hadde åpnet spotify i et forsøk på å finne noen nye "fete grooves" som jeg kunne sample til et av mine "kassettprosjekter". Italiensk filmmusikk pleier ofte å egne seg veldig bra til sånt, så jeg gjorde et søk etter Armando Trovajoli, en ringrev i det italienske filmmusikerlauget. Det ene førte til det andre, og plutselig hadde jeg kommet over Piero Umiliani. Og hvilket funn! I likhet med prinsippet om at et bra platecover er en garanti for dårlig musikk (som kan være veldig bra), er god filmmusikk en indikasjon på at filmen mest sannsynlig stinker. Så hva er da mer naturlig enn å se filmen?

En runde på youtube ga meg så noen smakebiter på filmen, samt en lenke til en nettbutikk som selger film til nedlasting. Ikke bare hadde de denne filmen, men de hadde også en hel serie med gullkorn fra den oversette svenske b-film-eraen. Her har jeg med andre ord mye å se frem til.
Iallefall, filmen ble lastet ned mot vederlag og la seg pent inn på datamaskinen.

Svezia, inferno e paradiso, hører til i den italienske "mondo"-tradisjonen, som i hovedsak garanterer spekulativt innhold og fengende orgelmusikk. Regien er ved Luigi Scattini, som ellers har en CV som utfra filmtitlene nærmest garanterer kvalitet: Sexy Magico, Witchcraft ’70 og Primitive Love.
Spekulativt må selvsagt ikke utelukkende forstås som lettkledde barmfagre kvinner, selv om det ofte er en vital ingrediens. I dette tilfellet vil det nok være vanskelig å påstå at sex ikke danner grunnlaget for filmen. Filmen handler jo faktisk i hovedsak om synd, svensk synd. Temaet er et kritisk blikk på den fantastiske svenske velferdstaten, hvor alle jenter reiser på båttur i Stockholms skjærgård ved fylte femten, for å miste dyden til minst tre menn. Deretter garanter det vanntette svenske sosialverket at det påfølgende barnet vil bli adoptert vekk til snille og dydige mennesker.

Svenske foreldre tillater selvsagt at barna kan gjøre hva som helst i huset, av frykt for at de skal reise hjemmefra ved fylte 13. Skulle det skje, så kan foreldrene pakke sammen og flytte på "elefantkirkegården" (som er høyblokkforstaden), hvor de bruker sine siste 30 år på å visne vekk. Da de dør fullstendig alene, blir de kjørt vekk til en snøkledd kirkegård uten større seremoni. Som fortelleren sier: "egentlig er det en kort reise, fra den ene kirkegården til den andre - på en moderne hest" (gravbilen).

Som rosinen i pølsa, får vi mot slutten se de atomsikre bomberommene som skal garantere at "the blonde swedish master race" vil få et nytt avkom i det 21 århundret.

Fortellerstemmen gjør filmen til det den er, og det kan til tider være vanskelig å holde høylydt latter tilbake (humre gjør man hele veien). Der er både italiensk og engelsk fortellerstemme, og jeg refererer til den engelske hvis noen skulle være i tvil. Men jeg tviler ikke et sekund på at den italienske er minst like bra.
Med hensyn til spekulativt innhold og metode, så blir Michael Moore nærmest å betrakte som en dverg etter dette. Ellers er det jo umulig å komme utenom filmmusikken og det visuelle uttrykket.

For retrofetisjister som meg, er det selvsagt en fryd fra begynnelse til slutt. Stockholm gjør seg også alltid bra på film, vakker som hun er (Scattini har tatt seg friheten til å lime inn noen klipp fra Vigelandsparken, men det kaller jeg bagateller, man må jo få leve ut sin kunstneriske frihet). Patosen i panorering fra toppen av tårnet på Grøna Lund på kveldstid, satt til Umilianis "You tried to warn me", er av en annen verden - Torbjørn Axelmans filmatisering av Lee Hazlewoods "Requim for an almost Lady" i Stockholm, må her nevnes i samme åndedrag.

Så da er det bare for meg å si: Hva venter du på? last ned!

Jeg legger ved varselsmeldingen fra youtube-siden, til orientering:

NUDITY WARNING: although fairly light, and light-hearted, it's worth noting.

...og ja, det var til denne filmen sangen opprinnelig ble laget, for du har jo hørt den før! (anonyme stemmer på internet mener til og med at det er Giorgio Moroder som er vokalist!)
Spotifylenke til soundtracket

Tigerstaden

2009-09-15T22:55:00.011+02:00

Jeg har vært en liten tur i Oslo de to siste dagene, ja faktisk på selveste valgdagen. For å betrygge de som måtte være bekymret, så fikk jeg forhåndsstemt en uke i forveien. Kirkevalget gikk derimot fløyten, men jeg satser på å komme sterkt tilbake neste gang.

Men formålet med denne posten var å vise noen bilder - posten er tenkt inn i kategorien "photography". Det er nemlig den andre filmen jeg kjører gjennom mitt nye kamera, men denne gangen med en meter av den litt uberegnelige Kodak Technical Pan. Fremkalling av technical pan-filmen, som jeg har demostrert i tidligere poster, er ikke alltid like vellykket. Denne gangen føler jeg at jeg er inne på riktig spor. Høy kontrast er et tilbakevendene problem, og ingen skal vel påstå at det ikke er tilfellet her heller, men jeg føler den er der den bør være nå. Løsningen er, og jeg vet dette er totalt uinteressant for de fleste som leser dette, HC-110 blandet som F-løsning. Det vil si 1:79, altså en del sirup, 79 deler vann - 6ml:474ml. Fremkallingstiden blir da 17,5 minutter med EI 100. Så var det sagt.

Her er bildene:

Ved skanning av negativene som fargenegativer, viser det seg at filmen er relativ rødaktig, fremfor svarthvit. Ved å justere litt på fargebalansen oppnår man relativt spennende resultater, som i de to nederste bildene.
Ellers kommer jeg nok tilbake med noen flere bilder fra turen, mest sannsynlig som en kommentar med en foreløpig arbeidstittel: feilslått narkotikapolitikk. Stay tuned!

På bytur

2009-09-12T22:09:00.007+02:00

Noen bilder fra en ettermiddagstur til byen, med nytt kamera og utgått fargefilm - en utsøkt kombinasjon for total surprise.

Et stykke teip ble hengende igjen i det siste bildet etter tørk (øverste bildet her), men aldri så gale at det ikke er godt for noe, retroeffekten ble maksimal.

Apeskrekken - dag 32

2009-09-03T20:23:00.015+02:00

En noe anstrengt muse/piano/tennis-albue om dagen, gjør skriving til en heller kronglete affære, men så lenge formidlingsbehovet er der er det vanskelig å sette punktum. Jeg føler nemlig et visst behov for å følge opp gårsdagens sykemelding av Herr Nilsson.

Her går jeg rundt å tenker på klorin og salmiakk?! Jeg må ha vært sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Det viser seg nemlig at løsningen har ligget foran øynene mine hele tiden, eller i det minste i hyllen. Sinnssyk er kanskje å dra det litt langt, for på tross av et noe metafysisk hovedfag, så er jeg i bunnen en streng empirist. Men trangsynt vil man jo heller ikke være, så derfor denne løsningen.

legg merke til mannen i midten, han spiller på en fagott. i 3. klasse fortalte musikklæreren meg at jeg antagelig egnet meg veldig godt til å spille nettopp dette instrumentet. dette var basert på den fysiopsykiske analysen de fleste steinerskolebarn blir vurdert utfra. det går ikke en dag uten at jeg tenker på hva det hadde blitt av meg, hadde jeg fulgt denne oppfordringen.

Rett etter innlegget i går, husket jeg plutselig at jeg hadde et mulig remedium blant vinlyplatene mine. ”Music for your plants” er et gullkorn av en produksjon fra 1975. Platen baserer seg (eller mer korrekt, selger seg) på forskningen til Mrs. Dorothy Rotellack fra Colorado Women´s College. Jeg har vel aldri tidligere gjort en ”faktasjekk” på henne eller forskningen, men mye tyder på at det er gjort i fullt alvor. Mer om prosjektet kan leses her, men for å oppsummere kjapt: planter foretrekker klassisk musikk fremfor rock.

Platen inneholder blant annet Vivaldi, Beethoven, Mendelssohn og ikke minst våre egen kjære Edvard. Konsert i A-moll Op. 16 Adagio, tror jeg kan få de fleste til å kjenne noe: lengsel, sorg , smerte – men kanskje håp og velvære også. Om det skulle hjelpe plantene å vokse vet jeg ikke, siden det er mer nærliggende å trekke for gardinene og innta fosterstilling. Men hvem er jeg til å stille spørsmål ved Mrs. Rotellack og Professor Francis Broman?

Da jeg luftet tanken om klorin og salmiak, fikk jeg tilsvar: fyrstikker opp ned i jorden skulle tilføre svovel, som fluene ikke liker. Nærmere planteakupunktur kommer man neppe. Jeg ga Herr Nilsson en dose av både nåler og Grieg i ettermiddag, så får vi se hva det resulterer i.

Apeskrekken - dag 31

2009-09-02T21:00:00.006+02:00

Hva er nytt siden sist? Jo, jeg må dessverre melde at Herr Nilsson har blitt litt syk - han har ikke fått the swine flu, men derimot har han fått the banana flu - eller som vi sier på norsk (trommevirvel..) - bananfluer - (cymbal!).

Jeg må bare beklage de dårlige ordspillene, det er en smitsom sykdom jeg har pådratt meg på lunsjrommet. Men for å komme tilbake til Herr Nilsson og hans flueproblem, så har jeg dessverre sett meg nødt til å isolere poden ute på balkongen. Hvor lenge han må bli der, er jo veldig uvisst. Alle hans venner, som tidligere også residerte i vinterhaven, har flyttet inn i varmen. Jeg har tidligere hørt om ulike "kjerringråd" for å få bukt med problemet - klorin, salmiakk, grønnsåpe? Noen som kan hjelpe her?

Ellers hadde Herr Nilsson besøk av sin biologiske far i helgen - ikke at han så ut til å bry seg noe nevneverdig, men jeg er helt sikker på at der innerst inne var en form for gjensidig glede og anerkjennelse av opphav ved dette møtet.

Så mye mer er det ikke å si, men Herr Nilssons problemer er også mine problemer, så nå må jeg finne frem fluesmekkeren før jeg skal legge meg.

Turen er kuren, eller noe sånt...

2009-08-30T19:25:00.010+02:00

I dag er det søndag, en av de søndagene hvor man våkner opp og kjenner at det definitvit var lørdag i går. Kroppen er i et mentalt og fysisk limbo og man er stilt overfor valget mellom å legge hodet tilbake på puten, eller gjøre de nødvendige grep for å reise kjerringa. Når alt kommer til alt, så er det ikke så mye dramatikk i det, frokost og en dusj, så man i gang.

Været derimot, er det jo lite man kan gjøre med. Sol vind og vatten höga berg og djupa haaaav... dagen har alt, med unntak av solen. Til gjengjeld er det ekstra mye vind og vatten. Som min ekstra lille redningsvest, spenner jeg på meg gamasjene mine, de har ikke sett dagslys på aldri så mange år. Sett bort fra det teknisk/praktiske elementet, så er det jo også det estetiske: de gir en lille ekstra touch av alpin integritet.

Jeg bestemmer meg for å ta turen opp til Ulriken, min faste løype opp under banen. Nå er det en stund siden sist og det viser seg at syklistene er tilbake. Dette har både sine fordeler og ulemper. På en dag som denne er det ingen overhengende fare for å bli kjørt ned av en maskert adrenalist, men det er helt klart at jeg heretter må være på vakt. On the bright side: jeg behøver ikke lenger være redd for å ramle gjennom denne broen, som nå ser ut til å ha fått et par nye bord.

Turen var ellers preget av moderat til dårlig sikt. På toppen fikk jeg meg en kopp kaffe og en daim, for den nette sum av 45kroner. Tatt i betraktning de beløpene som er lagt ned i rehabiliteringen, så er det til å leve med. Toalettet for eksempel, var strøkent, og de spilte en herlig funky musikksnutt på full guffe der - opplagt som en vennlig gest til alle gjester som måtte ha en knallert eller to på lur.
Turen ned igjen forløp uten større utfordringer. Jeg tok et par bilder med mobiltelefonen, men kvaliteten er ikke mye å rope hurra for.

For oss som ikke er helt ”trygge” på blogging enda.

2009-08-26T18:12:00.003+02:00

En tur innom www.online.no i dag, ga meg en rekke gode tips om blogging – for jeg har jo hele tiden lurt på hva jeg egentlig skal holde på med her inne.
I punkt 3 under ”Gode bloggtips” har de lagt inn følgende linje: ”Populære nisjer er mote, foto, blogging, hunder eller personlig utvikling". Dette lover meget bra for min del så langt, jeg kan krysse av foto. Den største overraskelsen her er vel at ”blogging ” er en bra nisje for blogging.

I tråd med Howard Roarks prinsipper, lever jeg i den villfarelse om at bloggen min vil bli lest så lenge den er kvalitativt god nok. Nå vet jeg ikke lenger. Det viser seg at Norges mest leste blogg er om en 18år gammel jente som forteller at hun bruker selvbruningskrem og vil ha en rød kjole. Den definitive motsatsen finner vi i en blogg som argumenterer for fortsatt bruk av den grammatiske termen pluskvamperfektum. Men selv om 1. Kondisjonalis og 2. Futurum kanskje ikke er det jeg tenker på mest i hverdagen, skal man lete lenge etter hverdagspoesi som dette.

Så hvor står så min blogg oppi alt dette? Mest sannsynlig trengt opp i et mørkt hjørne på utsiden av ballsalen. Men jeg depper ikke av den grunn, sirkelen er nå sluttet. Jeg tror jeg skal legge denne posten i kategorien ”personlig utvikling og blogging”

Siste film fra Brasov

2009-08-23T19:13:00.006+02:00

En siste serie med bilder fra en vandring gatelangs i Brasov.

Additional info: The film was an expired kodak gold, which I developed in b/w chemicals.

Apeskrekken - dag 18

2009-08-20T21:28:00.004+02:00

Ikke mye nytt her egentlig. Herr Nilsson, som er det eneste innkomne forslaget til navn, måtte klare seg en hel uke helt alene. Jeg sørget dog for å gi ham en ny potte før jeg reiste. Han trengte nok litt mer plass å boltre seg på enn det en sliten spenolflaske kunne gi.
Ellers er det jo vanskelig å si om han har det bra eller dårlig, men taushet kan være gull - og det taler også for hans styrke og integritet. Men for å holde en viss kontroll over hva han egentlig holder på med, så har jeg reist en målestav ved hans side og satt et lite merke. Om han så skulle finne på å strekke seg vil staven avsløre det.

Brasov i grått

2009-08-18T17:41:00.004+02:00

For de som synes at Romania rett og slett ble litt for fargerikt på de andre bildene,så kommer her to mindre sprudlende bilder. For sikkerhets skyld tok jeg med meg litt utgått diasfilm på reisen - og resultatene ble jammen ikke så verst.

Bildene har jeg valgt å kalle "Syv menn flytter en blomsterpotte" og "Aint no sunshine when it´s gone"

en liten korrigering...

2009-08-16T13:01:00.009+02:00

...til forrige post. Mulig jeg ikke hørte godt nok etter hva sjåføren sa, men jeg fant omsider nyhetssaken om de franske turistene som ble angrepet av bjørn i Valea Cerbului. De viser seg at de hadde blitt angrepet i teltet sitt torsdag kveld, men klart å rømme unna til et skogholt, hvor de så ble funnet av en forbipassernde. De ligger for øyeblikket hardt skadet på sykehuset i Ploiesti.

Valea Cerbului er heller ikke helt nøyakyig samme sted som jeg var, den dalen jeg feilaktig kalte Caramain, som faktisk heter Valea Jepilor (som betyr furudalen).

En større mengde bilder er nå også tilgjengelig her.