Turen er kuren, eller noe sånt...

I dag er det søndag, en av de søndagene hvor man våkner opp og kjenner at det definitvit var lørdag i går. Kroppen er i et mentalt og fysisk limbo og man er stilt overfor valget mellom å legge hodet tilbake på puten, eller gjøre de nødvendige grep for å reise kjerringa. Når alt kommer til alt, så er det ikke så mye dramatikk i det, frokost og en dusj, så man i gang.

Været derimot, er det jo lite man kan gjøre med. Sol vind og vatten höga berg og djupa haaaav... dagen har alt, med unntak av solen. Til gjengjeld er det ekstra mye vind og vatten. Som min ekstra lille redningsvest, spenner jeg på meg gamasjene mine, de har ikke sett dagslys på aldri så mange år. Sett bort fra det teknisk/praktiske elementet, så er det jo også det estetiske: de gir en lille ekstra touch av alpin integritet.

Jeg bestemmer meg for å ta turen opp til Ulriken, min faste løype opp under banen. Nå er det en stund siden sist og det viser seg at syklistene er tilbake. Dette har både sine fordeler og ulemper. På en dag som denne er det ingen overhengende fare for å bli kjørt ned av en maskert adrenalist, men det er helt klart at jeg heretter må være på vakt. On the bright side: jeg behøver ikke lenger være redd for å ramle gjennom denne broen, som nå ser ut til å ha fått et par nye bord.


Turen var ellers preget av moderat til dårlig sikt. På toppen fikk jeg meg en kopp kaffe og en daim, for den nette sum av 45kroner. Tatt i betraktning de beløpene som er lagt ned i rehabiliteringen, så er det til å leve med. Toalettet for eksempel, var strøkent, og de spilte en herlig funky musikksnutt på full guffe der - opplagt som en vennlig gest til alle gjester som måtte ha en knallert eller to på lur.
Turen ned igjen forløp uten større utfordringer. Jeg tok et par bilder med mobiltelefonen, men kvaliteten er ikke mye å rope hurra for.